Smertefulle påminnelser

Det er julaften og klokken har rundet kvart over åtte, vi er godt inne i gavebunken når 

niåringen etter å ha åpnet sin fjerde myke pakke utbryter: nå er det ikke mer til meg, 

jeg kommer ikke til å få noe mer enn dette mamma, jeg vet det! 

Stemmen hans er lett desperat. Stemmen min lett irritert når jeg ber han skjerpe seg og 

være fornøyd med det han har fått. 

(Vel vitende om at det ligger en litt for stor og altfor dyr gave igjen til han, fra meg og hans far)

Han blir litt lei seg. Jeg skjemmes, uten helt å forstår hvorfor.

Jeg bruker alltid så mye jeg kan av første juledag til stillhet og refleksjon, og i år blir jeg 

tenkende på denne episoden. Har jeg et bortskjemt og utakknemlig barn? 

Eller er det en annen måte å se det på, kan det være jeg har et særdeles klokt barn, 

et som kjenner at dette overfladiske pakkekjøret ikke gir særlig dyp tilfredsstillelse? 

Er det det han faktisk prøver å uttrykke? 

Bør han i så fall få litt kred for å i alle fall å forsøke å uttrykke den manglende tilfredsstillelsen, 

selv om hans mor ikke klarer å se at det er det han gjør der og da, og i sin hjelpeløshet beordrer 

han til å føle det hun vil han skal føle(takknemlighet). De følelsene som ikke passer inn med den perfekte juleånden (manglende tilfredshet)kan han bare ta å undertrykke, for det gjør nemlig hun, 

og hun skal visst være en slags rollemodell…

”Det finnes en lengsel i ethvert menneske, en dypere bevissthet om at livet er ”noe mer”, 

vi lengter uten å forstå etter hva. I lengselens navn løper vi fra gullkalv til gullkalv, uten å finne 

sann og varig tilfredsstillelse”, skriver jeg i et kapittel i boken min. 

Nei, gutten min er ikke spesielt utakknemlig, han er bare som oss andre: et er barn av sin tid, 

det vil si forvirret. Han tror også på reklamen som sier vi skal bli så tilfreds om vi bare eier mer, 

og som oss andre opplever heller ikke han noen dyp tilfredsstillelse når han får det han tror han vil ha. 

Og mens vi løper rundt etter ytre ting som vi tror kan tilfredsstille den indre lengselen, ser vi ikke 

at det vi egentlig lengter etter blir lengre borte for oss. Vi ser ikke at når vi stresser oss opp med 

alt vi skal kjøpe og ordne, minsker overskuddet vårt, og rausheten og evnen til oppmerksomt

nærvær svinner sakte hen.  

Det vi egentlig lengter etter er en dypere mening med tilværelsen vår. 

Vi lengter etter å være sann, og i menneskelig utilstrekkelighet lengter vi etter å strekke oss ut etter andre mennesker, og bli tatt i mot, å bli sett. 

Vi lengter etter å kjenne dyp tilhørighet til våre medmennesker. 

Men var det ikke nettopp det vi var da, på julaften, sammen? 

Skal jeg svare ærlig på det, er svaret for egen del nei. Jeg var ikke helt og holdent til stede med hele meg, med hele hjertet mitt, fordi det vi gjør denne dagen faktisk ikke rører ved det. 

Det er noe som mangler, noe jeg ikke får tak i.

Rammen er tilsynelatende perfekt, en overflod av mat, pynt og gaver, men plastikkjuletreet i stuen 

til min mor symboliserer noe for meg. Mangelen på noe ekte.

Og hva gjør jeg for å bringe dette ekte til julestunden? Ingenting. Tvert imot, tradisjonen tro faker 

jeg. Forført av reklamen har jeg resignert i håpløshet over egne lengsler og blitt med på hele den forvirrende og syke dansen. Det gjør meg uvel, og i uken før jul bygger det seg opp noe i meg. 

Fordi jeg har resignert og ikke ser hvordan jeg kan stå imot og skape det jeg selv ønsker, går jeg 

mer og mer inn i ”fake modus”. Gradvis blir jeg mer frakoblet meg selv, og da skjer det som 

må skje; jeg liker ikke meg selv særlig godt. 

Et par dager før julaften sitter jeg og min sønn og klipper snøkrystaller, når ukens oppbygde

selvforrakt renner over og jeg lirer av meg noen negative gloser. 

Gutten ser oppgitt på meg og sier: Hvorfor sier du sånt til deg selv mamma, det er jo bare dumt! 

Jeg skjemmes, jeg vet jo at jeg ikke skal si negative ting til eller om meg selv 

(eller noen andre for den saks skyld). 

Så jeg klipper et stort hjerte og skriver så fint jeg kan inni det: Jeg – elsker- Vivian. 

Så viser jeg det til niåringen som formanende sier; ja, og for hver gang du sier noen dumt om 

deg selv nå, må du lage 100 sånne!! 

Han vet jo selvsagt at ord ikke leger handling og at kjærlighet er et verb. Love is an action.

Kanskje var det bare min egen manglende tilfredshet barnet speilet. Den manglende tilfredsheten 

som oppstår når man ikke er tro mot seg selv. Ingen formanende stemme om at sånn burde jeg 

ikke føle og at jeg i stedet for burde være takknemlig, kan endre på det.  

Jeg vet godt hvem som er klokest av oss, det har jeg visst siden han ble født.

Men en ting kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er oppriktig takknemlig for;
min sønns smertefulle påminnelser.