Den nye kjæresten min er høy,
mørk, utadvent og populær.
Smilet hans er til å bli mo av, selvtilliten også.
Jeg har akkurat kjøpt min aller første leilighet og startet
mitt eget firma sammen med en venninne.
Sola skinner på Danmarksplass i det jeg er på vei hjem fra
vårt nyoppussede designkontor, og jeg tenker på Døden.
Dersom livet ikke skal kjennes bedre enn dette, er Døden min utvei.
Jeg kjenner en lindrende trøst bre seg.
Dagbok 1998
Disse dagbokordene illustrerer et autentisk bilde av livet mitt for mange år tilbake
og sier noe om at livet på innsiden og livet på utsiden ikke alltid harmonerer.
Jeg ble minnet på dette bildet en dag jeg traff en gammel venninne på butikkensom sa:
det ser ikke ut som du har et eneste problem i hele verden.
Der stod jeg med bar, sterk og solbrun rygg og et stødig blått blikk, og skalv.
Innvendig.
Igjen er det død som er tema i livet mitt. Det kjennes som om min innbilte identitet
er i ferd med å falle fra hverandre, mønster for mønster avsløres, maske for maske
faller, som om jeg skal treskes ned til ren essens. Kun sannhet skal gjenstå,
livsløgner belønnes ikke, men kastes ubønnhørlig ut med det harde skallet.
Jeg kan ikke unngå å tenke:
er mitt falske egos korsfestelse en oppstandelse av mitt sanne jeg?
Det er nok på tide at jeg innrømmer at jeg er mer redd for død enn jeg tidligere
har trodd. Jeg er redd, for etter hvert som usannhetene avsløres blir jeg stående
igjen i en innvendig grunnløshet. Hva nå? Hvem nå? Under det som treskes bort
ligger det en kraft og dirrer. Hvordan skal det gå om jeg slipper den løs?
Hvorfor er jeg redd?
Er det noe som får meg til å tro at jeg er mer likendes når jeg viser sårbarhet enn kraft?
Det virker så absurd, å holde tilbake, som om den skulle kunne skade noen,
som om den ikke bare skulle være en eneste stor inspirasjon og aksept til hvem som
helst om å stå i sin egen kraft.
Og forresten, spiller verdens reaksjon noen rolle?
Er ikke min eneste reelle oppgave å være så tro mitt sjelsuttrykk som bare mulig,
er ikke det eneste jeg interesserer meg intenst for jakten på sannhet?
Muligens en noe frustrerende interesse i illusjonenes oppbyggende tid, men like fullt;
jeg gjenkjenner sannhet når jeg ser den, og den er det eneste som tiltrekker meg.
Sannhet er skjønnhet, skjønnhet er sannhet og naturen er selve beviset på det.
Årstidene er også et bevise på at etter død gjenoppstår nytt liv, gang på gang på gang.
Våre mønster følger oss igjennom hele livet. Noen tillærte, andre arvet, enten via
familie eller kanskje til og med fra tiden før, hva vet jeg. Ett av mine mønstre har vært unngåelse og tilbaketrekning. Derfor har jeg til tider hatt et kjærlig forhold til døden,
sett den som en slags utvei, en befrielse. Ikke det at jeg har vært suicidal,
men jeg har sett på døden som en nødutgang, en mulighet til å slippe det som
er vondt og vanskelig. Men noe endret seg i meg da jeg leste en bok av Eckhart Tolle
der han omtalte det fantastiske livet etter døden. Han belyste det faktum at alle
som hadde hatt en såkalt ”nær døden opplevelse” alltid beskrev det som utrolig kjærlighetsfylt og vakkert, det som var felles for dem alle var at de over hode ikke
var redd for å dø lenger. Jeg hadde det vondt på den tiden, lå sammenkrøket i sengen
og tenkte at dersom det er så fantastisk på den andre siden, hva er da vitsen med å
være her? I samme øyeblikk sank en visshet ned i meg, som om en stemme sa:
det er ingen forskjell, det kan være nøyaktig like vakkert og kjærlighetsfylt på denne
siden, om du våger døden i det kjente. Det er ikke livet du skal dø fra, det er
mønstrene dine, frykten og den gamle smerten du helt frivillig bærer med deg
som skal dø. Om du våger å la gamle tankemønstre, overbevisninger, og forvirring
fare, om du slutter å unngå, men reiser deg og møter det du frykter kan du nyte livet
fullt ut.
Om du bare våger å gi slipp på den du tror du er, eller må være, og tillater deg å være
det du er; kjærlighet og kraft, vil det være akkurat det samme her og nå.
I tillegg har du en kropp du kan erfare og uttrykke deg igjennom.
Jeg hadde tenkt på kroppen som et fengsel for sjelen, noe tungt og verdslig, noe
som begrenset. Plutselig så jeg det annerledes, jeg innså at kroppen tvert imot er
en befrielse, en manifestasjon som blant annet gir meg anledning til å sanse,
til å berøre et annet menneskes hud, leke med det, elske med det.
En magisk skapelse som kan skape nye magiske skapelser. Velvære og lyst kan strømme igjennom hver vibrerende celle, eller jeg kan gi meg hen til den berusende følelsen
av å bli ett med musikkens eggende rytme. Jeg kan nyte en våryr blodsirkulasjon
etter et forfriskende sjøbad, fortape meg i smaken av søtt eller salt eller snuse inn den
hellige duften av nypløyd mark. Den sensitive kroppen som lar øynene fylles til randen
når jeg ser et menneske strekke seg ut for å løfte et annet, er selvsagt ikke det jeg
skulle gi slipp på, det ville jo være galskap! I stedet for å lengte etter døden ble jeg
grepet av en panikk for at jeg en dag kom til å gå ut av dette livet og innse hvilken
utrolig gave jeg hadde hatt til låns, men ikke evnet å nyte, og at jeg var i ferde med
å skusle det bort. Min hang til bare å søke de såkalte gode følelsene og forsøke å
flykte fra ubehaget, stagnerte livet mitt og skapte ironisk nok mer ubehag enn i utgangspunktet. Jeg forstod at kun ved å akseptere alle mine tårer vil jeg kunne
forløse all min latter. Jeg må omfavne, ikke unngå, det livet til enhver tid byr på.
Kroppen min, som kan kommunisere langt utover det begrensende ordet, kjentes
løgnaktig denne dagen min venninne kommenterte meg og min tilsynelatende styrke,
men ved nærmere ettertanke innså jeg at kroppen ikke kan lyve.
For selv om jeg hadde hatt altfor mange netter med urolig søvn og kjente meg skjør
av den pågående treskingen, viste kroppen en sann kraft jeg ikke lenger hverken kan
eller vil underkjenne.
Svak er en følelse, kraft en essens, og det er ingen motsetning i det å være skjør og
sterk på en gang.
Smilet hans er til å bli mo av, selvtilliten også.
Jeg har akkurat kjøpt min aller første leilighet og startet
mitt eget firma sammen med en venninne.
Sola skinner på Danmarksplass i det jeg er på vei hjem fra
vårt nyoppussede designkontor, og jeg tenker på Døden.
Dersom livet ikke skal kjennes bedre enn dette, er Døden min utvei.
Jeg kjenner en lindrende trøst bre seg.
Dagbok 1998
Disse dagbokordene illustrerer et autentisk bilde av livet mitt for mange år tilbake
og sier noe om at livet på innsiden og livet på utsiden ikke alltid harmonerer.
Jeg ble minnet på dette bildet en dag jeg traff en gammel venninne på butikkensom sa:
det ser ikke ut som du har et eneste problem i hele verden.
Der stod jeg med bar, sterk og solbrun rygg og et stødig blått blikk, og skalv.
Innvendig.
Igjen er det død som er tema i livet mitt. Det kjennes som om min innbilte identitet
er i ferd med å falle fra hverandre, mønster for mønster avsløres, maske for maske
faller, som om jeg skal treskes ned til ren essens. Kun sannhet skal gjenstå,
livsløgner belønnes ikke, men kastes ubønnhørlig ut med det harde skallet.
Jeg kan ikke unngå å tenke:
er mitt falske egos korsfestelse en oppstandelse av mitt sanne jeg?
Det er nok på tide at jeg innrømmer at jeg er mer redd for død enn jeg tidligere
har trodd. Jeg er redd, for etter hvert som usannhetene avsløres blir jeg stående
igjen i en innvendig grunnløshet. Hva nå? Hvem nå? Under det som treskes bort
ligger det en kraft og dirrer. Hvordan skal det gå om jeg slipper den løs?
Hvorfor er jeg redd?
Er det noe som får meg til å tro at jeg er mer likendes når jeg viser sårbarhet enn kraft?
Det virker så absurd, å holde tilbake, som om den skulle kunne skade noen,
som om den ikke bare skulle være en eneste stor inspirasjon og aksept til hvem som
helst om å stå i sin egen kraft.
Og forresten, spiller verdens reaksjon noen rolle?
Er ikke min eneste reelle oppgave å være så tro mitt sjelsuttrykk som bare mulig,
er ikke det eneste jeg interesserer meg intenst for jakten på sannhet?
Muligens en noe frustrerende interesse i illusjonenes oppbyggende tid, men like fullt;
jeg gjenkjenner sannhet når jeg ser den, og den er det eneste som tiltrekker meg.
Sannhet er skjønnhet, skjønnhet er sannhet og naturen er selve beviset på det.
Årstidene er også et bevise på at etter død gjenoppstår nytt liv, gang på gang på gang.
Våre mønster følger oss igjennom hele livet. Noen tillærte, andre arvet, enten via
familie eller kanskje til og med fra tiden før, hva vet jeg. Ett av mine mønstre har vært unngåelse og tilbaketrekning. Derfor har jeg til tider hatt et kjærlig forhold til døden,
sett den som en slags utvei, en befrielse. Ikke det at jeg har vært suicidal,
men jeg har sett på døden som en nødutgang, en mulighet til å slippe det som
er vondt og vanskelig. Men noe endret seg i meg da jeg leste en bok av Eckhart Tolle
der han omtalte det fantastiske livet etter døden. Han belyste det faktum at alle
som hadde hatt en såkalt ”nær døden opplevelse” alltid beskrev det som utrolig kjærlighetsfylt og vakkert, det som var felles for dem alle var at de over hode ikke
var redd for å dø lenger. Jeg hadde det vondt på den tiden, lå sammenkrøket i sengen
og tenkte at dersom det er så fantastisk på den andre siden, hva er da vitsen med å
være her? I samme øyeblikk sank en visshet ned i meg, som om en stemme sa:
det er ingen forskjell, det kan være nøyaktig like vakkert og kjærlighetsfylt på denne
siden, om du våger døden i det kjente. Det er ikke livet du skal dø fra, det er
mønstrene dine, frykten og den gamle smerten du helt frivillig bærer med deg
som skal dø. Om du våger å la gamle tankemønstre, overbevisninger, og forvirring
fare, om du slutter å unngå, men reiser deg og møter det du frykter kan du nyte livet
fullt ut.
Om du bare våger å gi slipp på den du tror du er, eller må være, og tillater deg å være
det du er; kjærlighet og kraft, vil det være akkurat det samme her og nå.
I tillegg har du en kropp du kan erfare og uttrykke deg igjennom.
Jeg hadde tenkt på kroppen som et fengsel for sjelen, noe tungt og verdslig, noe
som begrenset. Plutselig så jeg det annerledes, jeg innså at kroppen tvert imot er
en befrielse, en manifestasjon som blant annet gir meg anledning til å sanse,
til å berøre et annet menneskes hud, leke med det, elske med det.
En magisk skapelse som kan skape nye magiske skapelser. Velvære og lyst kan strømme igjennom hver vibrerende celle, eller jeg kan gi meg hen til den berusende følelsen
av å bli ett med musikkens eggende rytme. Jeg kan nyte en våryr blodsirkulasjon
etter et forfriskende sjøbad, fortape meg i smaken av søtt eller salt eller snuse inn den
hellige duften av nypløyd mark. Den sensitive kroppen som lar øynene fylles til randen
når jeg ser et menneske strekke seg ut for å løfte et annet, er selvsagt ikke det jeg
skulle gi slipp på, det ville jo være galskap! I stedet for å lengte etter døden ble jeg
grepet av en panikk for at jeg en dag kom til å gå ut av dette livet og innse hvilken
utrolig gave jeg hadde hatt til låns, men ikke evnet å nyte, og at jeg var i ferde med
å skusle det bort. Min hang til bare å søke de såkalte gode følelsene og forsøke å
flykte fra ubehaget, stagnerte livet mitt og skapte ironisk nok mer ubehag enn i utgangspunktet. Jeg forstod at kun ved å akseptere alle mine tårer vil jeg kunne
forløse all min latter. Jeg må omfavne, ikke unngå, det livet til enhver tid byr på.
Kroppen min, som kan kommunisere langt utover det begrensende ordet, kjentes
løgnaktig denne dagen min venninne kommenterte meg og min tilsynelatende styrke,
men ved nærmere ettertanke innså jeg at kroppen ikke kan lyve.
For selv om jeg hadde hatt altfor mange netter med urolig søvn og kjente meg skjør
av den pågående treskingen, viste kroppen en sann kraft jeg ikke lenger hverken kan
eller vil underkjenne.
Svak er en følelse, kraft en essens, og det er ingen motsetning i det å være skjør og
sterk på en gang.
Ekte kunnskap kommer ved ting du har opplevd selv og vaert gjennom og du kjaere Vivian sitter inne med en fantastisk kunnskap. For et tungt tema skrevet ratt og aerlig. Jeg satt med tarer i oynene. Du er fantastisk! X
SvarSlett