Storys

HJØRNESTEINER OG HVERDAGSENGLER

Det er sånn med hjørnesteiner at de ikke alltid er like lett å få øye på. 

De er plassert nederst og, naturlig nok, i et hjørne under en mur av andre steiner. Hjørnesteinen kan være tilsynelatende usynlig i mengden, helt til den blir dradd 

ut av konstruksjonen og blir borte, da først forstår vi at den har vært en 

hjørnestein og hva det vil si å miste en. 

Litt sånn opplevde jeg det da min morfar døde, følelsene som kom veltende i meg 

sa meg at han hadde vært en hjørnestein jeg ikke var klar over. 

Han var den som hadde støttet flere av de andre viktige steinene 

i min livsmur, blant annet mormor. Hun som ordnet med lørdagsgodt og 

søndagsmiddager, hun som la meg trygt og godt til sengs etter å ha servert 

skive med skinke og melk med o’boy. Hun som hørte meg lese og så meg vokse, 

det var lett å se henne som en nøkkelperson, for det var hun. Men morfar, 

han var mer stille, han gikk fra middagsbordet før desserten var servert og satt 

stille i stolen sin og røykte, han var i naustet ved sjøen eller på havet og fisket, 

men han var der i stille tilstedeværelse. 

Og han serverte mormor kaffe på sengen hver eneste morgen han var hjemme.  

Handling sier alltid mer enn ord.

Så var det ikke mormor eller morfar, men begge to, eller rettere sagt det som 

var i mellom dem; et rom fylt med godhet, raushet og samhold som skapte en 

behagelig atmosfære. Uten at intellektet hadde noen som helst mulighet til å 

gjenkjenne hva det var som gjorde det så godt å være hos dem, snuste jeg som 

barn inn alt det gode med vid åpne sanser. Jeg kjente igjen det som gjør livet 

rikt og meningsfylt; kjærligheten, den oppriktige ubetingede rause. Den som 

rammer langt utover de to som deler den, og som er fritt for alle i nærheten å 

nyte godt av. Den gode vibrasjonen elskende mennesker omgir seg med lager 

grobunn for fine møter og mennesker i vekst.

Å tro at livet er matematikk er galskap. Vi erfarer det allerede som barn, at en 

pluss en er så mye mer enn to, at verden utvides til uendelige dimensjoner når 

vi har noen å leke med. Legger du sammen fargene rød og gul får du ikke bare 

to farger, men et hundretalls nyanser av oransje. Sånn er det med oss mennesker 

også, vi blir mer når vi er sammen og når vi deler, enten det er sårt eller søtt. 

Vi trenger hverandre og vi trenger å omgås i godhet, for vi er så fint sammenvevd 

at det strengt tatt ikke finnes noe skille. Energien vår har en radius langt utover 

vår fatteevne. Vi påvirker og påvirkes, men vet lite over hvilken effekt vi har 

på menneskene vi møter. 

Noen situasjoner eller mennesker kan ”stjele” vår energi og vi kan føle oss helt 

drenert etter en kort tid sammen med dem. Andre inspirerer og løfter og gir oss 

en positiv energi vi kan flyte på lenge etter at møtet er over. 

Det gjelder å velge med omhug, for alt vi tar inn påvirker hvordan vi har det, 

noe som igjen påvirker hva vi gir videre. Jo nærmere menneskene er oss i vår 

hverdag, dess viktigere er det å sørge for at de har det godt. Det returneres 

med renters renter og lik evolusjonen som aldri kan nå sitt endelikt kan vår 

kjærlighet vokse inn i det uendelige.

Givergleden er medfødt, du ser den i ansiktet til enhver fireåring som har 

plukket løvetann til mor. Vi har en grunnlegende menneskelig lengsel etter å 

være til for noen, å kjenne oss viktige i andres liv. Og det er jo en vakker ting, 

men det kan også innebære at vi går i fellen og er hjelpsom for vår egen lengsels 

skyld. Du kjenner kanskje til den litt for hjelpsomme, hun som gjerne graver i 

dine bed eller rydder i dine skap og blir dypt fornærmet for at du ikke setter 

pris på det, hun ville jo bare hjelpe. 

Å ha en god intensjon med en handling er ikke det samme som å oppnå god effekt, 

så det kan være lurt å sjekke mottagerviljen til den du vil gi en håndsrekning, 

for intensjon og effekt kan være lysår fra hverandre.

I det vi åpner opp vår raushet for andre, åpner vi den også opp for oss selv. 

Vi trenger ikke være hverken rik eller klok for å ha noe å gi, vi kommer langt med vennlighet og varme smil. Kanskje handler det ikke så mye om å gi heller, men mer 

om å være. Å være et medmenneske. Noe av det beste et menneske kan få, er et 

lyttende vitne og et aksepterende rom. Jeg er så heldig å ha noen sånne rom der 

tanker, frustrasjoner, gleder og sorger kan slippes ut og flyte fritt. Mennesker som 

lytter uten fordømmelse, men med kjærlighet og åpenhet helt uten å ville gi meg 

svar, eller fikse ting for meg. Svært mange av mine innbilte problem løser seg jo selv, 

bare jeg får satt ord på dem, de er som små troll i mitt eget indre som sprekker i 

det de slippes ut i dagslys.

Noen ganger kan ord være forløsende, andre ganger må det handling til for å gi 

ordene mening, å elske er et verb, en handling. Vi kan velge våre handlinger, 

men ikke effekten av dem. Det er kanskje de enkle gestene vi ikke tenker over 

som har størst effekt, de små tingene som har stor betydning. 

En kunstner fortalte meg en gang at han hadde lest en solskinnshistorie i avisen 

om en tidligere kriminell som hadde funnet ny livsglede igjennom malingen, 

og at han takket nettopp denne kunstneren for det. 

Kunstneren forstod ingenting, før han erindret et besøk fra fengselet noen år tidligere 

og at han da hadde gitt fra seg noen malesaker han ikke lenger brukte. 

Uten at det var hans intensjon, hadde han blitt hverdagsengel for et menneske som 

trengte nettopp det. Intuisjon trumfer alltid intensjon, og det er når handlingene 

våre er spontane at de oftest har en velsignende effekt, som om de er styrt av 

noe langt utenfor vår forståelse.

Noen mennesker sliter seg helt ut på det å gi, på å være vennlig og stille opp. 

Men vennlighet er noe annet enn å si ja til alt og alle, for strengt tatt er det ikke 

en særlig ærlig måte å leve på. Ærlighet, eller sannhet, er alltid bedre enn 

misforstått vennlighet, selv om den innebærer et beklagelig nei. Dersom det er 

sant at en av våre medfødte gleder er gleden over å gi, så trenger vi jo også 

mottagere, ellers får jo ikke givergleden jordsmonn å vokse i. Å la mennesker 

hjelpe til er det samme som å si at de er verdifulle, at vi trenger de. 

Det er en kunst å være raus nok til å ta imot, men også til å se gaven det er å få gi. 

Når andre mennesker lider og vi kan hjelpe, får vi en gylden mulighet til å oppfylle 

en av våre dypeste lengsler, til å åpne hjertene våre og kjenne medfølelsens 

rørende kraft. Fordi vi får det vi gir, kan det å gi i ren medfølelse få oss til å 

oppleve det vi kanskje lengter mest etter selv, kjærlighet.

Kahlil Gibran skriver i den kjente boken Profeten:

”Og hvilken fortjeneste kan være større enn den som ligger i motet og tilliten, nei, barmhjertigheten, ved å ta imot? Og du som tar imot - og dere tar imot sammen - 

ta ikke på deg noen byrde av takknemlighet, for da legger du et åk på deg selv og 

på han som gir.”

Det er befriende å vite at jeg er like viktig både som mottager og giver, at alt 

har en balanse og at alle jeg møter er del av dansen. Det er spennende å tenke 

på at vi henger sammen, at vi uten engang å være klar over det kan ha livsviktig 

betydning for hverandre. På samme måte som min morfar var uvitende om at 

han var en hjørnestein i mitt liv, var kunstneren uvitende om at han hadde vært 

en hverdagsengel for et fengslet menneske. 

Det gjelder å være tillitsfull og la styrende tanker fare og den intuitive handlingen 

råde, for når alt kommer til alt er vi kanskje bare marionetter i universets lunefulle 

dans, der premiepokalen er lagd av gleden det er å være fler.

FREMTIDEN

-Jeg skulle ønske vi viste alt når vi ble født, så hadde vi sluppet å sitte inne og lære gangetabellen og alt det der, sier åtteåringen tredje uken etter årets skolestart. 

Fulle dager med skole, SFO og lekser beslaglegger mye tid, nesten åtte uker med 

ferie er bare et vagt minne. 

Barn har nemlig den nydelige egenskapen at de lever i nået. 

Ferie er historie, forpliktelser er hverdag.  Han er åtte år og ordet fritid er allerede smertelig begrenset. I over syv timer dagen tilpasser han seg, følger skolens regler, 

som barn flest har han et sterkt iboende ønske om å være grei og passe inn.

De få timene mellom skole og legging skal det gjøres lekser, han like det ikke.

Jeg er rådvill og kommer i en lojalitetsskvis, som forelder skal jeg snakke fint

om skolen, oppmuntre og være positiv. Men jeg kjenner meg bare så altfor

godt igjen til at jeg klarer å late som, dessuten har jeg tro på det å være ærlig,

barn ser igjennom, og er fortsatt i stand til å gjenkjenne sannhet på en måte

vi voksne stadig undervurderer.

Nylig snakket jeg med sønnens far om hvordan ingen av oss fikser for stramme 

rammer, men blomstrer under frihet.  Jeg er en av dem som dør litt innvendig

av for mye tilpassing og manglende bevegelsesrom, det er som om den strømmen 

av energi som er ment å flyte igjennom meg stopper opp, og en tunghet eller 

tristhet legger seg som et slør over meg.

Som min sønn var jeg skoleflink, topp karakterer og klare seg bra. Skolesystemet

er tilsynelatende designet for sånne som meg, med velutviklet konkurranseinstinkt

og god hukommelse. Produktivitet og prestasjon blir belønnet, anerkjennelse

kjennes godt og man søker mer. Dermed blir livet en urytmisk søken etter

anerkjennelse igjennom prestasjon istedenfor en dans i takt med egen glede. Prestasjonsjaget kreerer også frykt for å mislykkes, og det generere stress.

For meg holdt det til jeg var over tretti. Det tar i grunnen lang tid å bryte ned et menneske. Jeg var så flink at jeg til slutt ble syk av det. Livets skole måtte lære

meg det samfunnets skole prøvde å undertrykke; min egen individualitet,

min sensitivitet og behovet for å uttrykke denne igjennom kreativitet.

Uten krav til produktivitet eller prestasjon.

Skolen var definitivt ikke designet for å ivareta disse behovene, men i motsetning

til min sønn hadde jeg mer fritid til å velge selv. I dag må de minste barna på SFO,

i tillegg til at livet i familien ofte er stramt tidsberammet. Et menneske har behov

for å leke, for fysisk å utfolde seg, men også et usynlig behov for stillhet,

tid og rom til å bearbeide livets inntrykk.

Et rom som er forsvinnende lite for mange i dag. 

Det gjør noe med oss.

Et sted langs norskekysten sitter en syv år gammel jente, fysisk litt mindre enn sine klassekamerater, følelsesmessig tar hun inn hele verden. – Det er 10 minutter igjen 

av prøven, sier en bestemt voksenstemme. Klokken tikker. Hun har ikke svart på

mer enn halvparten av spørsmålene ennå. Det er nasjonal prøve og hun skal måles.

Det vil si, de skal måle seg selv, de skal måle hva de har klart å putte inn i den vevre kroppen for å se hvor godt systemet deres fungerer.

Ingen måler følsomheten hennes, eller den enorme omsorgsevnen hun viser,

heller ikke den grensesprengende fantasien gis særlig stor anerkjennelse.

Dette til tross for at en av tidenes største vitenskapsmenn en gang proklamerte

at fantasi er mye viktigere enn kunnskap. 

Det er forestillingsevnen som driver verden fremover.

Min favorittforfatter var dyslektiker og skoletaper, til fortvilelse for lærere og 

foreldre. De var ikke bekymret for at hans niårige skolegang opplevdes som et

mareritt, men for at han ikke lærte nok, for hvordan skulle han klare seg da,

uten deres kunnskap? 

I dag har han gitt ut diktsamlinger og romaner og berørt hjertene til tusener.

Ingen kan fortelle oss hvem vi er eller hva som er best for oss, ikke engang når vi er barn. 

Vi har våre egne lengsler og har ikke forpliktelse til å tilfredsstille noen andres. 

Hverken ambisiøse foreldre eller et skolesystem som søker å rettferdiggjøre seg selv.

Åtteåringen foran meg er så utrolig vitebegjærlig. Han kan så mye, lærer meg om 

planter og planeter, ler av meg når jeg ikke vet forskjellen på en syklon og en tyfon. 

Han, som er så kunnskapstørstig, skulle jo passet i skolen, men noe stemmer ikke helt. 

- Hva er det som er bra med skolen da, spør jeg i et desperat pedagogisk forsøk.          

- Gym, kommer det kontant. Og forming, spesielt når vi får leire, det er gøy!

Den umiddelbare entusiasmen slår meg, følelsen av våt og klissete leire mellom hendene 

og spenningen over de uendelige formene som kunne oppstå gjenkalles.

Jeg minnes den befriende gleden av å bevege kroppen fritt etter lange timer på en

litt for stor stol.  Begge aktivitetene innebar utforsking og deltagelse, et rom der

jeg kunne finne deler av meg selv.

WHO regner stress blant de tre største helseproblemene i Vesten, og frem mot 

2020 regnes stress som en av de viktigste årsaker til sykdom. Kroppen er skapt

for å bevege seg, det vet vi selvsagt som barn der vi i pur glede utforsker

hvor langt vi kan strekke oss, hvor høyt vi kan hoppe. Men istedenfor å fortsette

den magiske reisen blir vi tvunget ned i en stol og matet med informasjon.

Grunnskolen har for lite rom til fysisk utfoldelse og lek, den naturlige måten

å bearbeide og lære på.

Det er en illusjon at alderen i seg selv gjør kroppen stiv og sårbar. Det er i hovedsak

vår livsstil med manglende og ensartet bevegelse som fører til disse

livskvalitetsberøvende endringene. Fremmedgjøringen fra det naturlige begynner

så altfor tidlig, når vi er i vår mest påvirkelige fase. Når vi nedprioriterer lek,

fysisk fostring og de kreative fagene i skole, skyter vi oss selv i foten.

Vi gjør mennesker mer inkompetente til å ivareta 

engen helse og vi knebler den unike skapende delen av et vesen, den som er så viktig

for å kunne skape utvikling.

Jeg minnes det første møtet med skolen, et team av kompetente og engasjerte 

mennesker klare til å ivareta mitt barn så godt de kan innenfor gitte rammer. 

Vi er heldige som har en felles skoleordning og for noen fungerer nok systemet godt, 

men det er definitivt rom for utbedring. Verdivalg og prioritering av fag bør 

gjennomgås og vurderes fra et menneskelig helhetsbilde. Istedenfor å videreføre 

våre usunne tankemåter om prestasjon og effektivitet bør vi se på hvordan vi kan

lære dem å ta vare på seg selv, sin kropp og kreativitet, og få en bevissthet rundt

hva som faktisk generere livsglede. Lære dem den viktigste av alle læresetninger; 

at de er gode nok som de er. 

Det finnes ingen lykkelig slutt på en ulykkelig reise, så hvordan kan vi få en skole som formidler sann livskvalitet? Jeg har ikke noen klare svar, jeg vet ikke hva som er rett. 

Jeg bare kjenner at noe er galt.

BOBLER

Den er spontan, smittsom og livsviktig, umulig å skjule, men perfekt å dele. 

Den kan komme uventet som små bobler langs ryggraden eller veltende som 

et hav av latterbølger sendt fra magen. Den er personlig, men gjenkjennelig 

over hele verden. Den er en skapende og helbredende kraft, som ikke kan

måles eller veies, men eies allerede av deg. Gleden er din!

Alt som gjør deg glad er et dansesteg nærmere din sannhet, din sjel eller essens 

om du vil. Din glede sier noe om hvem du er og hvor det er rett for deg å gå. 

Når du er inspirert og engasjert kan du være sikker på at du er i kontakt med 

noe som er riktig for deg. For meg er gleden selve meningen med livet, 

en veiviser jeg bevisst velger å følge. Men det er ikke alltid lett, 

tankene på hva jeg burde gjort, hva som er forventet, hva andre gjør og så 

videre forstyrrer. Det er så vanskelig å slippe de overbevisningene som tidlig 

har slått rot i oss, men noen ganger er det faktisk fornuften som gjør blind. 

Selv om jeg vet at gleden definitivt ikke tilhører tankene, men følelsene og 

kroppen, lar jeg meg villede. Sinnet er formet av kultur og omgivelser, hele 

livet har vi blitt påvirket. Velmenende stemmer fra omsorgspersoner som trodde 

de hadde våre svar, eller forlokkende fristelser fra tunge industrier som 

profitterer på å gi oss illusjoner. 

Det er ikke måte på hvor lykkelige vi kan bli dersom vi bare får den rette 

stilen eller nyeste bilen. 

Under presset av denne enorme påvirkningen har gledeskompasset vi 

som barn naturlig navigerer etter blitt kraftig forstyrret. 

Jakten på lykke er flyttet ut av oss selv og har fått oss til å løpe fra gullkalv 

etter gullkalv, uten at vi evner å finne sann og varig glede. Vi har gått oss vill 

i en jakt som strengt tatt er meningsløs, for gleden er en følelse inni oss selv 

vi skal følge, ikke en ting vi skal jakte.

Glede er svært personlig, det er ikke mulig for noen utenfor deg å fortelle deg 

hva som gjør deg glad, du må kjenne og velge din glede selv. I kroppen er det en 

fysisk reaksjon, en følelse av umiskjennelig velbehag, og det er dette som er din 

sanne natur. Alle våre handlinger er i bunn og grunn drevet av en lengsel etter 

denne opprinnelige tilstanden, et ønske om å oppleve mer glede og kjærlighet. 

Når vi tar valg i livet er det fordi det skal gi oss større tilfredsstillelse, at livet 

skal bli bedre. Det skulle være en enkel sak for oss å velge gleden, her vi lever 

i et av verdens beste land, stort sett uten bekymringer for basale behov. 

Men økt sykefravær og høyt medisinforbruk vitner ikke om at vi er verdens 

gladeste mennesker, raushet og latter sitter ikke så løst som det burde. 

Vi får stadig større kjøpekraft og anledning til forlystelse, men likevel er det 

følelsen av forpliktelse og stress som øker, ikke selve gleden. 

Kanskje det er på tide å se på om våre daglige valg virkelig fører oss nærmere 

våre dypeste lengsler?

Hvor godt kjenner du din sanne glede, hvilke ti ting får blodet til å bruse og 

smilet til å lyse? Hvor mange av disse tingene sørger du for å gjøre hver dag, 

sånn at du er helt sikker på at denne dagen har vært benyttet til å skape glede 

i ditt liv? Det er kanskje ikke så enkelt å hoste opp en slik liste på stående fot. 

Kanskje har du blitt påvirket for lenge, og glemt at det er den indre gnisten, 

leken og gleden som er de sanne parametrene på god livskvalitet. 

Hva gjør du når det du har trodd på som sannheter viser seg å være illusjoner, 

når du sitter med alt du trodde du ville ha, men likevel mangler noe. 

Hvor navigerer du etter svarene på hva som gjør ditt liv bedre?

Entusiasme er et nøkkelord. Det stammer fra gresk og er sammensatt av to ord: 

enthios iaso, som betyr guden innvendig. 

Ekte engasjement er inspirerende og smittende. Mennesker med oppriktig 

entusiasme har en tendens til å tiltrekke seg oppmerksomhet og være suksessfylte.

Da tenker jeg ikke bare på den økonomiske inntjeningen mange forbinder suksess 

med, men den kvalitetsmessige suksessen. Den som gjør at du som menneske vokser, blomstrer og stortrives, den som gjør livet meningsfylt og deg kraftfull. 

Den som løfter og fyller deg slik at du blir glad, raus og kjærlig.

Det du utfører med entusiasme er styrt av en indre drivkraft, en pur 

tilfredsstillelse i selve utførelsen, uavhengig av resultater og anerkjennelse. 

Det er en god investering å bruke tid på å finne ut hvor akkurat din entusiasme 

ligger, for den sier noe om hvem du er og om hva som er riktig for deg. 

Alle har vi unike evner og interesser som tenner gnisten i oss, som engasjerer 

og får oss til å skinne. Det trenger ikke være kunstnerisk skapertrang eller en 

lidenskapelig hobby, det kan være å lage mat, undervise, underholde, 

gjøre rutinearbeid eller rett og slett å vise omsorg for andre mennesker. 

Noen tror kanskje ikke de har en gnist, kanskje fordi de har blitt fremmedgjort 

for den. Andre har ment at de vet hva som er best for oss og hva som passer 

seg og ikke passer seg å gjøre. Kanskje tror vi ikke at vi fortjener å ta oss tid 

til lek og hvile, vi har sluttet med ting vi likte å gjøre fordi vi ikke var flink nok, 

eller fordi det ikke har særlig status i vår kultur. Og så har vi glemt det, vi tror 

ikke lenger at vi har en lidenskap, men har du noen gang sett et barn uten 

engasjement og glede, et barn uten gnist?

Det finnes noen faktorer som øker gledens vekstvilkår. Det ene er bevisst 

tilstedeværelse, for gleden oppstår alltid i nået, i øyeblikket. (Ikke i en fremtid 

som ikke finnes) En svært inspirerende venn av meg sier at han danser litt hver 

morgen sånn at han er sikker på at han har gjort noe gøy den dagen. En gang løp 

han en bestemt distanse flere ganger, i ulikt tempo og intervaller, bare for å 

kjenne hva som ga den beste følelsen. 

Tenk om vi kunne leke sånn for å finne vårt eget balansepunkt for velbehag på 

alle områder. Vi kunne funnet ut hvor vårt personlige, helt unike balansepunkt

 mellom jobb og fritid lå, for eksempel. 

En bevisst tilstedeværelse og større tillit til oss selv og våre følelser vil kunne 

hjelpe oss med å finne vårt eget balansepunkt, og til å se på konsekvensene 

av hvordan vi velger å organisere livet. Vi er alltid medskapere av eget liv 

og har mange flere valgmuligheter enn vi tror, men lar oss ofte styre av vaner, 

rutiner, innbilte forpliktelser og en begrenset tankemåte.

Fravær av stress er en annen viktig faktor for å oppleve glede og velbehag. 

Når vi vet at alle våre handlinger handler om å søke mer glede, er det en ironi at 

vi i jakten på det som skal gjøre livet vårt bedre akkumulerer de momentene som 

i vår del av verden er den viktigste årsaken til fraværet av glede: stress og 

manglende energi. Det er svært lite som gleder når kroppens batterier er utladet, 

det meste føles tungt. Når energien er fraværende er det stor sannsynlighet for at 

du har latt hodet styre og overhørt kroppens signaler. 

Vi er vant til å identifisere oss med resultatene og anerkjennelsen av våre 

handlinger. Intellektet trumfer følelsene og det har oppstått et fenomen som 

kan kalles mental tilfredsstillelse. Det vil si at vi har en tanke om hva vi bør få 

til i løpet av en dag, uke eller måned. Klarer vi å krysse av nok sjekkpunkter 

på den listen kan vi være fornøyd med oss selv, og føler en viss tilfredshet 

ved det, men tilfredsstillelsen ligger i hodet og har lite med livskvalitet å gjøre. 

Det kan godt være at kroppen verker og gir signaler på overbelastning, og at 

kvaliteten på samværet med barn, partner eller kollegaer langt fra er inspirerende 

og energi givende, men vi kommer oss igjennom, mestrer, og sier oss fornøyd 

med det. Gleden er påvirkelig og foranderlig, og den må ikke forveksles med 

fravær av sorg. Sorg er en naturlig del av livets sykluser og ikke noe vi skal løpe 

fra, sorgen eksisterer som gledens kontrast og er derfor viktig. 

Den norske poeten Tor Jonsson beskriver dette så fint i et av sine dikt: 

Kven skal et takke for det eg fekk li, så gleda fekk grunn å røte seg i.

Det som kjennetegner sann glede er at den er fryktløs og uavhengig, det du gjør, 

gjør du for din egen opplevelses skyld.  Når referansepunktet begynner å skifte 

fra tanker om hva vi oppnår til selve følelsen vi har underveis, i øyeblikket under utførelsen, har vi begynt å få gledeskompasset på rett kurs igjen. Når vi oppdager 

vårt eget brennpunkt, kan vi slutte med mye av den prestisjefylte adferden som 

bare tapper oss for krefter, og se at vi er både fri til, og ansvarlig for, å velge 

vår egen gleden. Det vakre med det er at vi blir en sannere og bedre versjon 

av oss selv og har mye mer å gi til våre omgivelser.

Jeg har sett min sønn tråkke ut på terrassen for å kjenne hvordan det var å sette 

nakne føtter på nyfalt hagel og blitt irritert for skitne sokker og våt parkett. 

Jeg har sett min sønn tråkke ut på terrassen i nyfalt hagel og blitt så inspirert at 

jeg dro meg opp av tv stolen og fikk en forfriskende opplevelse selv, 

fylt av takknemlighet for denne inspirerende gesten. Nøyaktig samme situasjon 

kan irritere eller inspirere, alt etter dagsformen, hvor mye overskudd vi har 

og hvor sterk tilstedeværelsen er. Med det perspektivet i minnet ser vi at samvittighetskvaler ved å sette av tid til pauser og egenpleie i hverdagen er 

bortkastet energi, for innskudd i egen bank gir definitivt uttak på felles konto. 

En glad overskuddsversjon av deg er alltid det optimale for dine omgivelser, 

det finnes ikke noe mer inspirerende, livgivende og produktivt enn selve gleden. 

Og hva annet kan være meningen med livet, om det ikke finnes glede, 

hva er viktig da?

22. JULI 2011

Uvitende om hva som skal komme har vi allerede tent lys og delt ut roser. 

På lappen hvor jeg skal skrive hva jeg tar med meg videre fra de fire siste 

ukenes kurs skriver jeg: under overflaten er vi alle så mye likere enn vi tror. 

En hel måned med Yoga har revet ned illusjoner og fått frem sannheter, 

de intense ukene har gitt sprekker i fasadene og vi har delt frykt, frustrasjon, 

usikkerhet, smil, tårer, latter og en god porsjon klemmer. 13 nyutdannede 

yoga spirer og en sliten lærer sitter på gulvet i et yogastudio litt nedenfor Majorstuen, vi lukker øynene og går inn i stillheten sammen.

Så kommer drønnet. 

Det både høres og kjennes.

Vi forstår ikke umiddelbart hva som har skjedd, bare ler litt over sammenfallent av stillheten og smellet, og vi fortsetter seansen. Om litt begynner telefonene å pipe, meldinger renner inn. Bekymringsmeldinger. Kjærlighetsmeldinger. 

Ute i Bogstadveien er stemningen urolig, man ser det på menneskenes rytme 

og tempo. Sirener uler fra alle kanter, ambulanser, brannbiler, militære. 

Sakte går det opp for meg at noen har forsøk å skade hjertet av landet mitt, 

men parallelt med at en iskald uro brer seg oppstår det en tanke om at noe godt skal komme ut av dette også, livet har en underlig måte å organisere seg på.

I løpet av kvelden og den påfølgende natten kommer det nye skrekkbilder og historier. 

Ondskapens omfang får nye dimensjoner, angstklemmen trykker i brystet. 

Var følelsen av at noe godt kunne oppstå av dette bare et halmstrå sinnet maktesløst prøvde å klamre seg til?

Men lysene var allerede tent, rosene delt ut. 

De første ordene fra den svette overleppen til en leder, og et menneske under umenneskelig press, handlet om mer medmenneskelighet og mer demokrati. 

De direkte berørte, som hadde fått all mulig forståelse om de uttrykte både 

bitterhet og hat, sto fjellstøtt i hva de ville fokusere på. Deres verdier var 

urokkelige på en måte som gjorde det umulig 

for oss andre å gjøre noe annet enn å følge opp med håp, vilje og varme.

Innholdet er alltid viktigere enn rammen, det være seg i et hjem, et menneske eller et land. Like lite som et hjem handler om designet på innredningen, kan et land defineres eller måles ut fra flateinnhold eller bruttonasjonalprodukt.

Det må måles i kulturen, i menneskelige kvaliteter, verdier og holdninger,

som igjen må uttrykkes igjennom handling.

Uansett hvor billedskjønn ramme landet Norge besitter må jeg innrømme

at jeg ikke alltid har vært like begeistret for innholdet. Det som 

har vært mellom oss menneskene, eller rettere sagt det som har vært

fraværende, har til tider bekymret meg. Det har uroet meg at partier som profiterer på fremmedfrykt og en manglende fellesskapstanke har vokst seg store. Vel vitende om at vi mennesker alltid er mest og har det best når vi er sammen, når vi deler, har jeg blitt urolig av å se at vi ble mer opptatt av oss selv som enkeltindivid enn av fellesskapet og hverandre. Jeg har fryktet at vår materielle rikdom har forblindet oss 

fra nestekjærlighet og gjort oss grådige og fryktsomme, mer opptatt av å forsvare 

alt vi ”eier” enn å dele, og at det i neste omgang vil skape større skille mellom oss 

og gjøre oss triste.

Jeg tok feil, og jeg aldri vært mer glad for å bli motbevist. Jeg visste ikke at dette 

bodde i oss, denne overveldende varmen, omsorgen og engasjementet for det vi 

tror på, viljen til å bevare åpenhet og demokrati, til å stå sammen. Denne felles 

kraften som ikke all verdens galskap og frykt kan beseire. Det som har skjedd mellom menneskene i Norge de siste ukene er stort og vakkert, vi har født et felles barn 

og jeg kaller det Kjærlighet. Barnet kan krysse all verden grenser uten pass og personnummer. Selvsagt har det nådd langt utover de illusoriske landegrensene, like selvsagt har det returnert til oss med forsterket kraft. Slik er kjærlighetens natur, den vokser når den deles.

Det har overrasket, gledet og rørt, gitt håp, tro, innsikt og utsikt. Midt i dette får 

jeg en sms fra en venninne et annet sted i landet, med spørsmål om hvordan jeg 

har det. Hun er ikke rystet skriver hun, og virker ganske upåvirket av terroren. 

Jeg blir sint, forteller henne at jeg er rystet over at ikke hun er rystet. Hun blir lei seg, kjenner seg avvist. Jeg må gå i meg selv, hvorfor opprørte hennes reaksjon meg sånn? 

Jeg finner det samme svaret som alltid: bak sinnet ligger det frykt. Min frykt er at vi

skal miste dette nye og skjøre, samholdet og varmen, det at vi bryr oss så inderlig. 

Følelsen av å holde et nyfødt barn i armene er stor og skummelt, godt og vondt 

på en gang. For det nyfødte er skjørt og den som holder det i armene sårbar. 

Nyoppdaget kjærlighet gir grobunn for frykten for å miste. I skyggen av den frykten 

holdt jeg selv på å glemme hva det var jeg ville kjempe for: medmenneskeligheten 

og respekten for at andre både tenker og føler annerledes enn meg. Jeg holdt på å 

kvele noe av det fineste ved et vennskap; takhøyden for ulike meninger.

Når andakten over dette nyfødte fellesskapet går over i frykt, minne jeg meg selv på tårene jeg felte da mitt eget barn kom til verden. Så vakker at det gjorde vondt i 

hjertet å tenke på at han ikke skulle være som han var for alltid. At han skulle endre 

form, vokse seg ut av noe som allerede var perfekt. Jeg var uten evne til å forestille

 meg at dette store som hadde råket meg i følelser kunne bli større. Likevel skjedde 

det underet at dette barnet, og følelsene mine for det, vokste hver eneste dag. 

Det vokste ut av en høyde og inn i en frodig hage, langt utover min forestillingsevne. 

Så når frykten for at dette nyfødt mellom oss ikke skal klare seg trer frem, velger 

jeg å holde dette bildet klart for meg.

Like lite som vi kan få ugjerningen ugjort, kan vi gå tilbake til det som var før. 

Vi har dette felles barnet nå, et felles ansvar og en felles interesse av å pleie det, 

årvåkent og omsorgsfullt. Varmen vi har delt de siste ukene oppstod spontant og 

instinktivt, det tar jeg som et tegn på at det kommer fra vår dypeste natur. 

Tanken om at vi alle er så mye mer like enn vi tror er styrket, bekreftet. 

For lysene var allerede tent, rosene delt ut. 

INDRE REISEBREV FRA BALI

Jeg har hatt mine hovmodige øyeblikk da jeg har syntes synd på dem, på de som lever livet sitt i midten av sin egen komfortsone, de som aldri våger å kjenne på stillheten 

eller utfordre normene eller sine egne grenser. De som jeg beskriver som ”normale”. 

Jeg har syntes synd på dem og kalt dem levende døde, men i dag, akkurat i dag fremstår 

de faen meg som geniale.  Og nok en gang feller jeg noen tårer for at jeg ikke makter 

det livet som ”alle” ser ut til å fikse, men tårer hjelper ikke denne gangen heller. 

Jeg må gjøre dette, må ta denne reisen, på min måte, stå i angsten og usikkerheten av hvor dette vil bringe. For samme hvordan jeg snur og vender på det er det den eneste sannheten i livet: uforutsigbarhet. Det finnes ingen trygghet, ingen forutsigbarhet, 

det er bare illusjoner vi bygger opp, som falske livbøyer i livets uberegnelige hav. Sannheten er at verdens høyeste skyskrapere kan forsvinne i løpet av minutter, hele landsbyer utslettes i løpet av sekunder, den du elsker forlate deg i neste øyeblikk 

(ja, selv om du har et papir som sier at dere har inngått en pakt og en ring som symboliserer evigheten) og du selv kan miste fotfeste eller sans og samling i hvert 

eneste nå. Det finnes ingen forutsigbarhet uansett, men akkurat nå skulle jeg ønske at

jeg for et lite sekund kunne kjøpe denne illusjonen.

To dager før min planlagte avreise til Bali og en måned med yoga utdannelse avslører 

jeg mine egne mekanismer: det er ikke instruktør utdannelsen jeg egentlig vil ha, 

det er reisen, pausen, påfyllet. Men det har jeg nok ikke helt kunne unne meg selv, 

så jeg måtte henge det på noe presterende, måtte ha et papir å vifte med og si at jeg 

har prestert noe, gjort noe fornuftig, tatt en utdannelse. Hatt en plan, liksom. For i de 

seks månedene som har gått siden jeg sa opp jobben og solgte mitt firma har jeg bare sittet der, sittet på ladning, ikke orket å gjøre noe, bare forsøkt å synke inn til mitt stilleste og sanneste punkt. Men det har ikke vært bare enkelt, for å sitte stille er ikke verken flinkt eller produktivt, bare planløst og uambisiøst. Det er bare det at noen 

ganger er det helt nødvendig. Balansepunktet utfordres for hver gang noen spør hva 

jeg gjør på alle disse dagene, eller hva jeg skal jobbe med fremover, for jeg har ikke

hatt noe klart svar. Da har jeg tydd til livbøyen om at jeg studerer, leser meg opp til 

den store yoga utdannelsen, til reisen til Østen. Det høres vel ut som en slags plan, 

gjør det ikke? I et halvt år har dette vært planen og svaret på alle de undrende spørsmålene. I et halvt år har jeg bygget opp mot dette, virkelig trodd på det, bare 

for to dager før avreise å finne ut at jeg ikke vil allikevel. Det er i samme øyeblikket 

jeg ser denne sannheten i øynene at jeg tenker at ”saferne” faen meg er geniale.

Så sitter jeg her med skuldrene klistret oppunder ørene, en flybillett til 12000,- kr og en forhåndsbetalt utdannelse til nærmere 40 000,- kr (som jeg nå er ganske sikker på at jeg ikke vil ta og 100 % sikker på at jeg ikke får refundert på dette tidspunkt) og lurer på hva jeg skal gjøre.                    

– Jeg har brukt så mye penger på denne utdannelsen, men nå vil jeg ikke være et sted 

hvor jeg må sitte i dyp meditasjon før klokken seks om morgenen og bli beordret til å 

stå i bro sånn ca kvart på ni. Jeg vil bare sitte der i solen og skrive, det er jo skrive jeg egentlig vil, hva skal jeg gjøre?                       

At det er akkurat Anna jeg ringer denne dagen er et bevisst valg fra min side.   

– Aaaa, sier hun på sitt sedvanlige rolige svenske vis – jeg forstår at det er ganske mye penger Vivian, men om du ser på det sånn er det kanskje ikke så mye å betale for å 

finne ut hva du egentlig vil, jeg mener tenk om du skulle brukt penger på en coach 

eller rådgiver.                                                          

                                                                                                                                                            

En ny kultur

Flyplassen i Denpasar møter de reisende med følgende skilt:                                                    Friendliness, the herritage of the Balieneese.                                                                                                  Jeg smiler ved tanken på hva de gir sine barn i gave, men blir fort litt tenksom, 

hva ville stått på skiltet på Gardermoen? 

Svaret kommer urovekkende fort:                                                                                 Stress, den norske arven. Velkommen, men vær vennlig skynd deg litt.

Jeg hører ekkoet av meg selv en helt vanlig morgen når jeg skal få gutten min 

på skolen: kle på deg, spis opp, skynd deg litt, kom igjen, viss ikke du skynder 

deg nå så rekker vi det ikke! 

Jeg grøsser et øyeblikk, men smiler igjen når jeg ser at de har persiske tepper 

på gulvet i passkontrollen.

Ute venter en blid drosjesjåfør, bilen er pyntet med friske blomster utenpå og 

inni, de feirer metallets dag forklarer sjåføren. (Det burde stått ett ord til på 

skiltet i ankomsthallen: takknemlighet. Balineserne er takknemlig for det meste, 

og de viser det til gudene med daglige bønner og ofringer)   

- Så hva skal du se på Bali, hva vil du oppleve her, spør den blide sjåføren, 

tydelig stolt over landet sitt. 

–Eh….  Mumler jeg lavt mens det siger innover meg at jeg vet lite og ingenting 

om dette landet. Jeg skulle jo være landfast på et isolert sted opp i fjellene, 

kun med noen timers frihet midt på dagen, så jeg har nilest flere inngående 

bøker om yoga de siste månedene, men ingen om selve Bali. En natt med 

forhåndsbestilt hotellovernatting, og det er det. Ingenting om kultur, 

skikk og bruk, priser eller pruting, farer eller forlystelser. 

Trøtt og døgnvill etter over 24 timer på reise svelger jeg hardt og kjenner at 

jeg er på tynn is nå, syltynn is.

Jeg har kommet hit for å skrive, men ikke et ord vil ut. Jeg er alle steder unntatt 

på plass i meg selv. Ubud er et senter for kunst og kultur og en by med mange 

inntrykk, men jeg er ikke noe typisk by-menneske, jeg liker naturen bedre så 

jeg holder meg ved rismarkene som er endeløse og beroligende. 

På min første tur innover rismarkene treffer en av de mange billedkunstnerne 

som holder til der langs stien. 

– Vet du at det finnes en stor elv der borte, spør han, og et lite fossfall? 

Rensende vann, helt rent, rett fra fjellet.

Et bad hørtes fristende ut i den trykkende varmen så jeg takker og tar ut til venstre 

i retningen han pekte. – Vent, jeg kan følge deg sier han og setter fra seg et lite fat 

med blomster og røkelse på taket, en takk til gudene for god helse og et godt liv. 

Stien ned mot elven er glatt og før jeg vet ordet av det bærer han meg på ryggen. 

Nede ved elven (og det som ikke under noen omstendigheter kan kalles et fossefall, 

men en tillaget dusj) sier han at jeg må kle av meg alle klærne ellers blir jeg våt.                    

 –Ehh … jeg liker å være våt, sier jeg og håper han er like dårlig i engelsk som meg.                                    - Sorry, I am Balineese you know, sier han og kler seg naken.

Sorry, men jeg er norsk som noen og beholder både topp og shorts på. Burde jeg 

være litt mer forsiktig første dag i et fremmed land? Hvorfor føler jeg meg så trygg

til tross for at jeg er alene med en vilt fremmed, naken mann jeg hilste på første 

gang for fem minutter siden? Kanskje det er fordi han annethvert minutt spør om 

jeg er lykkelig, om alt er bra. Den menneskelige respekten er ikke til å ta feil av, 

og det er jo lov å prøve seg så lenge man respekterer et nei? 

Etter badet vil han massere kroppen min med leire som ligger i bunnen av det 

såkalte fossefallet, men til tross for tryggheten kjenner jeg behov for å sette 

en grense. Ingen problem, jeg blir heller invitert opp i huset hans på te og 

bananer og takker ja til det.  

En eldre kvinne vandrer toppløs rundt og koster gulvet, en hund en høne og en 

fem seks kyllinger tasser fritt. Et brutalt regnvær setter inn og vi blir sittende 

under tak på trappen og drikke te i stillhet. Jeg kjenner det sedvanlige behovet 

for å holde praten i gang, men merker hvor behagelig denne stillheten er, 

så vi bare sitter der, tause. Og jeg blir nok en gang påminnet om at stillhet er 

relasjonens største kompliment.

Søkende

Bør jeg finne et billigere hotell, reise andre steder, oppleve noe, 

til havet kanskje? Hva er dette, jeg liker jo å være alene med meg selv, 

men nå er det så mange valg, så mye ytre fokus, det sliter meg ut, 

og jeg er fortsatt døgnvill etter reisen og min egen helomvending. 

Hva var det jeg kom hit for, hvorfor har jeg søkt hit, hvorfor så langt 

vekk?  Hvorfor klarer jeg ikke skrive? 

Jeg tror ikke på tilfeldighetene, men på en dypere mening med våre valg, 

som vi ikke nødvendigvis ser der og da, men som alltid finnes. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg kjente meg dradd mot Bali, men tviler ikke på 

kraften som trakk meg hit. Tre ulike mennesker tipser meg om at østkysten 

er et sted jeg bør reise til, og siden jeg ikke tror på tilfeldigheter 

pakker jeg ryggsekken og tar retning  Amed.

Første natt i Amed er røff, det er varmt og søvnen er urolig. Jeg lurer for alvor 

på hva jeg gjør her, hva jeg flykter fra og sammen med noen fortvilte tårer 

slipper jeg ut en bønn om å få et tegn på hvilken retning jeg skal ta.

Jeg våkner opp med vissheten om at vi møter de menneskene vi skal, når vi skal, 

og den dagen møter jeg Harriet fra Australia. Hennes yngste datter Cosmos på 5 

stjeler hele min oppmerksomhet der hun svømmer som en delfin i bassenget. Hun 

er mer under vann enn over og står mer på hodet enn på bena. Jeg sjarmeres og 

kommer raskt i snakk med Harriet som viser seg å bli nok en veiviser på reisen. 

Kort fortalt; hun er yogi, bosatt i Ubud og lever av å skrive. I Amed har hun med 

seg en venninne som er forfatter. (Får jeg først svar på mine bønner om tegn,

er det tydelig at det ikke skal levnes noen tvil). Når jeg forteller henne min historie 

om helomvending ang yoga utdannelse snur hun seg mot meg og sier: du trengte 

sikkert bare en ferie, heia deg som lyttet til hjertet! Jeg sender en varm takk 

oppover til hvem det nå måtte være som har organisert dette bekreftende møtet. 

Etter ti minutter sier Harriet at det sikkert er meningen at jeg skal tilbake til Ubud 

og gjøre litt yoga med henne der (hun har flyttet dit med sine to døtre ene og 

alene på grunn av yoga instruktøren) og at det nok er best at vi går ut og danser 

i kveld. Jeg kjenner umiddelbart at hun har rett i at jeg skal tilbake til Ubud, 

og dansingen, vel, det er vel bedre enn å ligge alene på rommet sitt 

og grine og be om tegn, så dansing blir det!

Made

Jeg svelger en del saltvann der jeg plasker rundt i litt for store svømmeføtter og 

forsøker å holde snorkelen over vannflaten. Helt trygg i vannet er jeg ikke, 

så jeg skvetter til i det noe stort og blått svømmer under meg. Stor skummel fisk 

sier hjernen, Made sier gutten litt senere. Men Made er ingen gutt, han er 25år og, 

som han sier selv, ikke akkurat en baby lenger.  - Himmelen er mitt tak, sier han 

og ser ut som en indianer; guddommelig høye kinnbein og langt mørkt hår. Han 

lever på stranden, og han ler litt av mine klønete forsøk på snorkling før han viser 

meg hvordan det skal gjøres. Han er ett med havet, eier det på en selvfølgelig

måte der han dykker ned og plukker opp store skjell og finner frem til vakre korallrev. 

Kanskje ikke så rart at jeg ved første øyekast tok han for å være en fisk.

Det finnes mange menn som lever av dette, å hjelpe turister i håp om noen få 

ruphia i takk. Alltid med vennlighet, aldri med krav, Balineserne syns det er 

uhøflig å be om eller ta imot noe. 

- Jeg avtaler aldri pris om noe på forhånd, jeg viser heller mennesker rundt, 

så kan de selv bestemme i etterkant om de vil betale dersom de har hatt det bra,

forklarer Made. - Jeg liker bare å gjøre folk glade, er de glade så er jeg glad, 

jeg vet ikke hvorfor, men det er alt jeg vil.

De neste dagene tilbringer vi mye tid sammen, han er fascinerende med sin 

sterke livsfilosofi om takknemlighet og himmelen som beskytter. Han er mager 

og fryser lett når vi snorkler, når jeg spanderer lunsj eller middag spiser han 

glupsk og jeg mistenker at det ikke er hver dag den magen mettes.  

Etter hvert får jeg han til å fortelle sin historie, historien om en familie på seks 

som bodde på en øy med store konflikter mellom muslimer og hinduer, 

deres hus ble brent og de selv truet på livet, over en måned i flyktningleir 

med nudler som eneste måltid hver dag, usikker på 

fremtiden. Gråtende og fortvilte foreldre tvunget til å flytte tilbake til fastlandet 

uten noen eiendeler av verdi og ingen jobb. Et bekymret barn som gikk til skolen 

hver dag og gråt mens han så de andre spise. Historien til Made er sterk og står i 

kontrast til hans positive livsfilosofi om at man skal være glad så lenge havet er 

der og at himmelen alltid har stjerner, selv om de ikke er synlig akkurat for øyeblikket.

Rakryggede kvinner bærer meterhøye oppsatser av frukt og blomster på hode, 

mennene røyker, flørter og gambler utenfor tempelet. Det er siste kveld i Amed 

før jeg skal tilbake til Ubud og Made har tatt meg med til den store seremonien 

de feirer disse dagene. – Du må jo be, sier han alvorlig og ser meg i øynene. 

Det må jeg. Men når jeg sitter der på kne i lånt sarong og velsignet med hellig vann kommer tankene om hva i all verden skal jeg be om? At jeg skal skrive ferdig 

boken min, at den skal bli publisert, at den skal bli en suksess? Alt virker så 

meningsløst og det eneste jeg kan og vil gjøre er å be for Made og hans familie. 

Det stikker i brystet og tårene presser på, jeg legger til en takk i min bønn 

for at jeg har fått denne muligheten til å åpne hjertet og kjenne 

medfølelsens velsignede kraft.

Senere på kvelden forteller Made at han er bekymret for moren, hun ville ikke 

delta på kveldens seremoni fordi hun ikke følte seg bra, hun ville ikke 

fortelle hvorfor. Han er fortvilet, noe må være alvorlig galt når moren ikke 

vil komme, for religionen, bønnene og ofringen er det viktigste de har, 

men han vet at foreldrene ikke vil dele bekymringer med ham.

Morgenen etter kommer en smilende Made til mitt hotell for å ta farvel, han 

kommer tidlig så vi har god tid til å prate.  Jeg spør om han har snakket med 

sine foreldre og ser smilet blekne, ja, men han vil ikke fortelle. Jeg ber og 

overtaler, sier at det alltid er godt å lette hjertet, men det er ikke hans filosofi 

å fokusere på problemene og i alle fall ikke dele de med andre. Etter hvert 

forteller han motvillig: faren var en gang nødt til å låne penger sånn at han kunne 

skaffe en enkel fiskebåt, for på den måten forsøke å skaffe familien mat og 

eventuelt en liten inntekt. Nå hadde mannen som lånte de pengene krevd at 

de måtte betale tilbake alt med en gang. Over 1000,- kr er en enorm sum for 

de som ikke har noe og i et land der månedslønnen kanskje er på 100-150 kr

(sett at du er av de heldige som har jobb da) Men hvor skulle de få penger fra? 

Made er fortvilet for at de ikke har fortalt han dette før, han kunne jobbet hardere, forsøkt å tjene mer, nå var det liten tid, høysesongen er over, lite turister betyr 

null inntekt.  Mange rare tanker farer gjennom hodet mitt, når du reiser i et land 

der alt er billig er det utrolig hvor fort du tilvenner deg denne regnemåten, 

hvor mye er dette for meg, et dags budsjett, to kanskje? Jeg hadde jo strengt 

tatt brukt opp pengen på kurset jeg droppet i siste liten. 

Det går et øyeblikk eller to før jeg innser at det i det store bildet ikke er mye 

penger for meg. 

(Jeg kan for eksempel bare droppe den ubetydelige frisør timen jeg har bestilt 

når jeg kommer hjem).  Det finnes ingen muligheter å ta ut penger i Amed og 

jeg skal reise derfra innen en time, så jeg samler sammen det jeg har av kontanter, 

og spør om jeg kan få gi de til ham. Han blir nesten blek og sier at han føler seg 

dårlig ved å ta imot, angrer på at han fortalte meg det. Jeg sier jeg forstår følelsen, 

men minner om hans egen livsfilosofi om at det som gjør han glad er å hjelpe andre. 

Han ber meg sette meg på fanget sitt og holder meg hardt, lenge og stille. 

Det stikker i brystet igjen, og jeg kjenner en varm strøm av takknemlighet for at 

jeg selv fikk anledning til å oppfylle litt av mine egne bønner for Made og 

hans familie.

Tilbake i Ubud.

Om alle mine krumspring, helomvendinger og tilsynelatende tilfeldige møter har 

vært tegn på veien mot et mål, er jeg i havn nå. Jeg vet det allerede i det 

yogatimen begynner; målet har vært Uma Inder, yoga instruktør og ayurvedisk 

terapeut. En kvinne av Indisk opprinnelse, vokst opp i Afrika og England. 

Hun er liten og spe bygd, skulle jeg gjettet ut fra utseende ville jeg tippe at hun

var rundt 26 år, hun er 43. Muligens en av fordelene med å leve et liv i balanse. 

Timene til Uma er ulikt alt jeg har prøvd av yoga tidligere. Klassene som varer 

i en time og 45 minutter er intens tilstedeværelse og ren revitalisering, rolige, 

men intense asanas (fysiske stillinger), chanting og bønn. 

Uma er ”the real deal”, full pakke, og kroppen min gjenkjenner det umiddelbart.

-Jeg vet jo at Norge er et av de landene i verden som har kommet lengst når det 

gjelder likestilling, og det høres jo fantastisk ut, men hvordan gjør dere det? 

Jeg mener hvordan kombinerer dere det med å være kvinner, med det feminine, 

med omsorgen og syklusene? Det er Uma som snakker engasjert og undrende, 

jeg har en privat konsultasjon med henne og forteller om årevis med søvnproblemer 

og til tider manglende energi. Uma er Ayurvedisk terapeut og har et menneskelig og universelt helhetsbilde i sin rådgivning. Hun er en kvinne som lever etter naturens 

rytme og månens faser, og som på ingen måte undervurderer våre omgivelsers sterke påvirkning på oss. Alt fra menneskene i våre omgivelser, kosthold og farger til 

naturens faser er inkludert.

 – Det er slutt nå på at du skal bruke sort og grått, det funker ikke for deg. Og du må 

nok myke opp interiøret ditt også, det består av enkle, rene linjer og i hovedsak 

hvitt og grått, ikke sant?

Hva er det med den kvinnen, ser hun rett igjennom meg?

 – Jeg tenker rosa er en bra farge for deg, mykt og feminint. Og blomster, 

mye blomster. Mannen min sier at norske kvinner ikke bruker rosa, 

hvorfor gjør dere ikke det? 

Uma er gift med en norsk yogi og hun kjenner sterkt slektskap til Norge. Deres 

felles sønn er firespråklig alt i en alder av fire år, og norsk er et av språkene han 

behersker godt og som Uma merket at han reagerte på alt når han lå i magen hennes.

Uma treffer en nerve hos meg, jeg har lenge fått vondt i magen av likestillingsdebatter 

og diskusjoner rundt delt fødselspermisjon, den menneskelige, følelsesmessige faktoren 

blir sjelden nevnt. Det naturlige faktum at kvinner og menn er forskjellige og har ulike behov og lengsler er et ikke-tema. Harriet påpekte en gang jeg omtalte noe som umenneskelig at det er nettopp menneskelig det er, for mennesket er ikke naturlig lenger.  

      

Menneskene.

Tamika legger seg engasjert over cafebordet og snakker om at det er naturlig å 

stikke en finger i munnen så hvorfor ikke inn i andre kroppsåpninger? Den 33 år 

gamle Estlandske kvinnen har vært på reise i snart to år og samlet kunnskap om 

tantra og seksuell frigjøring. Hennes oppriktige engasjement er så smittende og inspirerende at jeg nå bare vifter bort den litt for kjekke amerikaneren som 

forstyrret hele min oppmerksomhet i yoga timen tidligere på dagen.

 Selv om denne reisen rent fysisk har brakt meg til andre siden av jorden, er det 

som vanlig menneskene jeg har møtt som har gjort sterkest inntrykk. Åpenheten 

og varmen har tatt meg fullstendig. 

Det er den nederlandske familien med pensjonerte foreldre og en sønn på 35 

som i løpet av en halvtime ved samme lunsjbord nærmest har adoptert meg 

og invitert meg til å bo på deres residens på ubestemt tid. 

Når jeg reiser meg for å betale regningen er det bare for å oppdage at den 

allerede er betalt og jeg står uten mulighet til å takke. 

Det er den usedvanlig vakre Shanta på 56 som har reist fra en syk mor, barn og 

barnebarn i Australia fordi hun trengte en pause. Planen var at hun skulle bli på Bali 

i en måned, nå har det gått to og hun vurdere om hun skal bli videre eller kanskje 

prøve å ta seg et år fri fra jobb og reise til India for å videreutvikle sin yogapraksis. 

Aldri har jeg sett en 56 åring med sterkere kraft og utstråling.                                        

Listen er lang, menneskene jeg møter på Bali er alle på reise, sin egen, indre reise 

og de deler villig, er åpne og lyttende. De har gnist og engasjement og det er ikke 

til å unngå at jeg tenker at det er en kontrast til de vinterbleke ansiktene hjemme, 

og jeg lurer på om jeg vil se de med andre øyne denne vinteren. 

Om jeg var bekymret for hva folk hjemme ville si til min helomvending angående utdannelse og pengeforbruk får jeg et enstemmig kor av støtte her. Uansett hvem 

jeg forteller min historie til møtes jeg med et stort ”Wow, gratulerer og lykke til”.  

Som vanlig har ikke reisen handlet om den fysiske forflytningen i seg selv, men om 

effekten de fysiske endringene har hatt på mitt indre. Hva møtene og opplevelsene 

har ommøblert der inne aner jeg bare konturene av, men saferne synes ikke fult så 

geniale lenger, selv om jeg vet at også de lever livet sitt akkurat sånn det er rett 

for dem.