Prestasjonssamfunnets mord av mennesket

For noen få år siden tegnet han så fargestiftene sprutet om arket. Bjørner som angrep 

redde sauer, dinosaurer, krokodiller eller monstre med snille, sinte eller redde øyne. 

Ingenting var umulig, alt var utført med glødende iver. 

”Hvorfor tegner du nesten ikke mer”, spør jeg gutten en dag, og minnes min egen glede 

over det ubegrensede barnet. 

”Fordi jeg ikke er noe flink”, svarer han.

Jeg kjenner hjertet synke. Det jeg fryktet mest av alt, har skjedd. Prestasjonskravet har innhentet

han og kvelt kreativiteten og den sanne gleden av å uttrykke den. Det tok bare et par år med skolegang, 

så var iver og ubegrenset kreativitet erstattet med vurdering og prestasjon.

Det var ikke det at han var så talentfull, det var nok barn med skarpere strek enn han, 

men det var iveren, skapergleden og det sanne uttrykket som berørte. Jeg har aldri vært den som 

har latt meg imponere av finslepne tekniske ferdigheter, men alltid vært den som har latt meg berøre 

av ekthet og oppriktighet, enten det er i en kunstnerisk eller rent menneskelig form. Og nettopp 

derfor er det at jeg ikke orker valgkamp og politikk, at jeg nærmest kjenner meg allergisk mot det. 

Det er milevis mellom alt som er genuint, og i en kropp med et absolutt gehør for det sanne, 

gjør det direkte vondt å høre de falske tonene som lires ut i et forsøk på å forføre og manipulere 

seg selv inn i en maktposisjon.

Samtidig har jeg ikke kunnet unngå å få med meg at det er enkelte som ønsker å innføre karakterer 

i barneskolen. I går så jeg den norske skolen bli vurdert opp mot den finske, for barna i Finland

 har bedre resultater enn oss, rent faglig. Det som ikke nevnes er at det også finnes undersøkelser 

som viser at finske barn er de som trives dårligst i skolen. 

Finland har de minst glade barna, og den høyeste selvmordsstatistikken i Skandinavia (iflg. WHO 2008)

Stadig kommer det rapporter om økt stress hos barn og unge, utbrente 15 åringer med hodepine 

og stress symptomer. I følge min egen lege har han rett som det er besøk av det han beskriver 

som utbrente barneskolebarn. Er det bare meg som får lyst til å brøle: varsko her!?

Verdens helse organisasjon (WHO) vurderer stress som den tredje viktigste dødsårsaken i vesten, 

innen 2020 mener de den vil være på toppen av listen. Hvordan forholder politikerne seg til den 

type informasjon? Forholder de seg til den i det hele tatt, eller vil det føre til at de må gjøre om 

på det de tror er det velfungerende prestasjonssamfunnet. Kan det være at hele vår underliggende 

tankegang om prestasjon og anstrengelse sakte, men sikkert, kveler oss som mennesker og dermed 

fører en såpass abstrakt sykdom som stress opp på toppen av dødslisten?

Som sagt er jeg ingen ivrig tilskuer av politiske tv-debatter og retoriske dra kamper. Like fult mener 

jeg å ha mitt på det tørre når jeg sier at det ikke en eneste gang i løpet av høstens valgkamp har 

blitt diskutert hva tempoet vårt og behovet for å produsere og prestere faktisk gjør med oss som 

mennesker. Ingen har ”skrytt ” av at de har fått ned medisinbruken  av smertestillende, 

antidpressiva og sovemedisin, eller at de ønsker å gjøre noe med det. Til tross for at bruken av 

denne typen medikamenter har skutt i været, virker det ikke som om verken regjering eller opposisjon 

har undret seg stort over det, eller tatt innover seg hva det er et signal om. Riktignok har det vært 

noe fokus på å få ned sykefraværet, men dette har hatt et rent (kortsiktig) økonomisk perspektiv, 

som kun har virket som medisinen selv: det døyver symptomet, men gjør lite med selve årsaken.

Når jeg underviser yoga har jeg kun to regler i mitt rom: den ene er at det ikke er lov å vurdere seg 

selv eller kroppen sin, den andre er at det ikke er lov å sammenligne seg selv med noen. 

Hele tankegangen med karakterer i barneskolen bygger på å heve prestasjonsnivået ved hjelp av 

vurdering og dermed også oppildne til konkurranse via sammenligning.  Men vil en ny måte å måle

 barna våre på, veie de, å sammenligne det åpenbart usammenlignbare på et enda tidligere stadium, 

gjøre noe positivt eller negativt for de det handler om, barna? Eller kan det være at det er med på

å øke det som i følge prognosene skal bli den største dødsårsaken for deres foreldregenerasjon, 

stress?

Dersom vi vil ha det beste ut av barna våre, må vi ikke dytte dem inn i prestasjonsfellen og lokke 

med anerkjennelse og gode karakterer, ei heller true med frykten for at om de ikke jobber hardt 

nok så vil ”alle andre” gjøre det bedre og få mer enn oss. Vi må gjøre de til trygge, glade og tillitsfulle vesener som kjenner verdi i sin rene væren, og som ut ifra den grunnleggende følelsen kan navigere 

seg frem til hva akkurat de har som er unikt å bidra med til denne verden, og i hvilken form det er 

rett for den enkelte å gjøre det. For det er hevet over enhver tvil at avslappede, frie mennesker 

er de som har det best og dermed også presterer best, både kreativt, produktivt og sosialt. 

Det er ut fra den indre gnisten som kun brenner for det den er, fri fra behovet for resultat og 

anerkjennelse, at sann skapelse og oppriktig empati oppstår. 

Like opplagt er det at et urimelig og usunt prestasjonskrav/behov eller ønske dreper det meste av det

det kommer i kontakt med: kreativitet, seksualitet og det nære, relasjonelle. Det gjør oss til 

fryktsomme mennesker, det splitter oss fordi at om vi skal prestere bra, må det også finnes 

noen som prestere dårlig å måle seg opp mot, noen å ”slå”. Det er oss mot dem, meg mot deg. 

Skulle det ikke heller vært deg OG meg, i lek, glede og samspill?

Gutten jeg nevnte i begynnelsen spiller også fotball, så godt liker han det at han har valg å spille 

for en klubb som satser på talentutvikling og gode trenere. Og de får det til, laget hans er et av 

de bedre, de søker til og med å spille mot gutter som er ett år eldre for å få skikkelig motstand. 

I helgen var det fotballcup og det gikk unna, de to første kampene rant målene inn og de vant 

relativt greit. De scoret så mye at jeg faktisk mistet tellingen på hvor mye de vant med, men til min overraskelse kom en litt forvirret og lett nedslått gutt bort til meg i pausen før den siste kampen. 

Treneren hadde ikke vært fornøyd, de hadde ikke spilt bra nok, de kunne bedre. Jeg tror egentlig

 treneren hadde noe fint i tankene.  Mer samspill gutter, var beskjeden jeg innbiller meg han ville formidle. Men når guttene gikk ut for å spille siste kamp, så jeg en litt slukøret gjeng entre banen. 

Og laget som nesten alltid bruker å vinne, de tapte.