Prestasjonssamfunnets mord av mennesket

For noen få år siden tegnet han så fargestiftene sprutet om arket. Bjørner som angrep 

redde sauer, dinosaurer, krokodiller eller monstre med snille, sinte eller redde øyne. 

Ingenting var umulig, alt var utført med glødende iver. 

”Hvorfor tegner du nesten ikke mer”, spør jeg gutten en dag, og minnes min egen glede 

over det ubegrensede barnet. 

”Fordi jeg ikke er noe flink”, svarer han.

Jeg kjenner hjertet synke. Det jeg fryktet mest av alt, har skjedd. Prestasjonskravet har innhentet

han og kvelt kreativiteten og den sanne gleden av å uttrykke den. Det tok bare et par år med skolegang, 

så var iver og ubegrenset kreativitet erstattet med vurdering og prestasjon.

Det var ikke det at han var så talentfull, det var nok barn med skarpere strek enn han, 

men det var iveren, skapergleden og det sanne uttrykket som berørte. Jeg har aldri vært den som 

har latt meg imponere av finslepne tekniske ferdigheter, men alltid vært den som har latt meg berøre 

av ekthet og oppriktighet, enten det er i en kunstnerisk eller rent menneskelig form. Og nettopp 

derfor er det at jeg ikke orker valgkamp og politikk, at jeg nærmest kjenner meg allergisk mot det. 

Det er milevis mellom alt som er genuint, og i en kropp med et absolutt gehør for det sanne, 

gjør det direkte vondt å høre de falske tonene som lires ut i et forsøk på å forføre og manipulere 

seg selv inn i en maktposisjon.

Samtidig har jeg ikke kunnet unngå å få med meg at det er enkelte som ønsker å innføre karakterer 

i barneskolen. I går så jeg den norske skolen bli vurdert opp mot den finske, for barna i Finland

 har bedre resultater enn oss, rent faglig. Det som ikke nevnes er at det også finnes undersøkelser 

som viser at finske barn er de som trives dårligst i skolen. 

Finland har de minst glade barna, og den høyeste selvmordsstatistikken i Skandinavia (iflg. WHO 2008)

Stadig kommer det rapporter om økt stress hos barn og unge, utbrente 15 åringer med hodepine 

og stress symptomer. I følge min egen lege har han rett som det er besøk av det han beskriver 

som utbrente barneskolebarn. Er det bare meg som får lyst til å brøle: varsko her!?

Verdens helse organisasjon (WHO) vurderer stress som den tredje viktigste dødsårsaken i vesten, 

innen 2020 mener de den vil være på toppen av listen. Hvordan forholder politikerne seg til den 

type informasjon? Forholder de seg til den i det hele tatt, eller vil det føre til at de må gjøre om 

på det de tror er det velfungerende prestasjonssamfunnet. Kan det være at hele vår underliggende 

tankegang om prestasjon og anstrengelse sakte, men sikkert, kveler oss som mennesker og dermed 

fører en såpass abstrakt sykdom som stress opp på toppen av dødslisten?

Som sagt er jeg ingen ivrig tilskuer av politiske tv-debatter og retoriske dra kamper. Like fult mener 

jeg å ha mitt på det tørre når jeg sier at det ikke en eneste gang i løpet av høstens valgkamp har 

blitt diskutert hva tempoet vårt og behovet for å produsere og prestere faktisk gjør med oss som 

mennesker. Ingen har ”skrytt ” av at de har fått ned medisinbruken  av smertestillende, 

antidpressiva og sovemedisin, eller at de ønsker å gjøre noe med det. Til tross for at bruken av 

denne typen medikamenter har skutt i været, virker det ikke som om verken regjering eller opposisjon 

har undret seg stort over det, eller tatt innover seg hva det er et signal om. Riktignok har det vært 

noe fokus på å få ned sykefraværet, men dette har hatt et rent (kortsiktig) økonomisk perspektiv, 

som kun har virket som medisinen selv: det døyver symptomet, men gjør lite med selve årsaken.

Når jeg underviser yoga har jeg kun to regler i mitt rom: den ene er at det ikke er lov å vurdere seg 

selv eller kroppen sin, den andre er at det ikke er lov å sammenligne seg selv med noen. 

Hele tankegangen med karakterer i barneskolen bygger på å heve prestasjonsnivået ved hjelp av 

vurdering og dermed også oppildne til konkurranse via sammenligning.  Men vil en ny måte å måle

 barna våre på, veie de, å sammenligne det åpenbart usammenlignbare på et enda tidligere stadium, 

gjøre noe positivt eller negativt for de det handler om, barna? Eller kan det være at det er med på

å øke det som i følge prognosene skal bli den største dødsårsaken for deres foreldregenerasjon, 

stress?

Dersom vi vil ha det beste ut av barna våre, må vi ikke dytte dem inn i prestasjonsfellen og lokke 

med anerkjennelse og gode karakterer, ei heller true med frykten for at om de ikke jobber hardt 

nok så vil ”alle andre” gjøre det bedre og få mer enn oss. Vi må gjøre de til trygge, glade og tillitsfulle vesener som kjenner verdi i sin rene væren, og som ut ifra den grunnleggende følelsen kan navigere 

seg frem til hva akkurat de har som er unikt å bidra med til denne verden, og i hvilken form det er 

rett for den enkelte å gjøre det. For det er hevet over enhver tvil at avslappede, frie mennesker 

er de som har det best og dermed også presterer best, både kreativt, produktivt og sosialt. 

Det er ut fra den indre gnisten som kun brenner for det den er, fri fra behovet for resultat og 

anerkjennelse, at sann skapelse og oppriktig empati oppstår. 

Like opplagt er det at et urimelig og usunt prestasjonskrav/behov eller ønske dreper det meste av det

det kommer i kontakt med: kreativitet, seksualitet og det nære, relasjonelle. Det gjør oss til 

fryktsomme mennesker, det splitter oss fordi at om vi skal prestere bra, må det også finnes 

noen som prestere dårlig å måle seg opp mot, noen å ”slå”. Det er oss mot dem, meg mot deg. 

Skulle det ikke heller vært deg OG meg, i lek, glede og samspill?

Gutten jeg nevnte i begynnelsen spiller også fotball, så godt liker han det at han har valg å spille 

for en klubb som satser på talentutvikling og gode trenere. Og de får det til, laget hans er et av 

de bedre, de søker til og med å spille mot gutter som er ett år eldre for å få skikkelig motstand. 

I helgen var det fotballcup og det gikk unna, de to første kampene rant målene inn og de vant 

relativt greit. De scoret så mye at jeg faktisk mistet tellingen på hvor mye de vant med, men til min overraskelse kom en litt forvirret og lett nedslått gutt bort til meg i pausen før den siste kampen. 

Treneren hadde ikke vært fornøyd, de hadde ikke spilt bra nok, de kunne bedre. Jeg tror egentlig

 treneren hadde noe fint i tankene.  Mer samspill gutter, var beskjeden jeg innbiller meg han ville formidle. Men når guttene gikk ut for å spille siste kamp, så jeg en litt slukøret gjeng entre banen. 

Og laget som nesten alltid bruker å vinne, de tapte.

Smertefulle påminnelser

Det er julaften og klokken har rundet kvart over åtte, vi er godt inne i gavebunken når 

niåringen etter å ha åpnet sin fjerde myke pakke utbryter: nå er det ikke mer til meg, 

jeg kommer ikke til å få noe mer enn dette mamma, jeg vet det! 

Stemmen hans er lett desperat. Stemmen min lett irritert når jeg ber han skjerpe seg og 

være fornøyd med det han har fått. 

(Vel vitende om at det ligger en litt for stor og altfor dyr gave igjen til han, fra meg og hans far)

Han blir litt lei seg. Jeg skjemmes, uten helt å forstår hvorfor.

Jeg bruker alltid så mye jeg kan av første juledag til stillhet og refleksjon, og i år blir jeg 

tenkende på denne episoden. Har jeg et bortskjemt og utakknemlig barn? 

Eller er det en annen måte å se det på, kan det være jeg har et særdeles klokt barn, 

et som kjenner at dette overfladiske pakkekjøret ikke gir særlig dyp tilfredsstillelse? 

Er det det han faktisk prøver å uttrykke? 

Bør han i så fall få litt kred for å i alle fall å forsøke å uttrykke den manglende tilfredsstillelsen, 

selv om hans mor ikke klarer å se at det er det han gjør der og da, og i sin hjelpeløshet beordrer 

han til å føle det hun vil han skal føle(takknemlighet). De følelsene som ikke passer inn med den perfekte juleånden (manglende tilfredshet)kan han bare ta å undertrykke, for det gjør nemlig hun, 

og hun skal visst være en slags rollemodell…

”Det finnes en lengsel i ethvert menneske, en dypere bevissthet om at livet er ”noe mer”, 

vi lengter uten å forstå etter hva. I lengselens navn løper vi fra gullkalv til gullkalv, uten å finne 

sann og varig tilfredsstillelse”, skriver jeg i et kapittel i boken min. 

Nei, gutten min er ikke spesielt utakknemlig, han er bare som oss andre: et er barn av sin tid, 

det vil si forvirret. Han tror også på reklamen som sier vi skal bli så tilfreds om vi bare eier mer, 

og som oss andre opplever heller ikke han noen dyp tilfredsstillelse når han får det han tror han vil ha. 

Og mens vi løper rundt etter ytre ting som vi tror kan tilfredsstille den indre lengselen, ser vi ikke 

at det vi egentlig lengter etter blir lengre borte for oss. Vi ser ikke at når vi stresser oss opp med 

alt vi skal kjøpe og ordne, minsker overskuddet vårt, og rausheten og evnen til oppmerksomt

nærvær svinner sakte hen.  

Det vi egentlig lengter etter er en dypere mening med tilværelsen vår. 

Vi lengter etter å være sann, og i menneskelig utilstrekkelighet lengter vi etter å strekke oss ut etter andre mennesker, og bli tatt i mot, å bli sett. 

Vi lengter etter å kjenne dyp tilhørighet til våre medmennesker. 

Men var det ikke nettopp det vi var da, på julaften, sammen? 

Skal jeg svare ærlig på det, er svaret for egen del nei. Jeg var ikke helt og holdent til stede med hele meg, med hele hjertet mitt, fordi det vi gjør denne dagen faktisk ikke rører ved det. 

Det er noe som mangler, noe jeg ikke får tak i.

Rammen er tilsynelatende perfekt, en overflod av mat, pynt og gaver, men plastikkjuletreet i stuen 

til min mor symboliserer noe for meg. Mangelen på noe ekte.

Og hva gjør jeg for å bringe dette ekte til julestunden? Ingenting. Tvert imot, tradisjonen tro faker 

jeg. Forført av reklamen har jeg resignert i håpløshet over egne lengsler og blitt med på hele den forvirrende og syke dansen. Det gjør meg uvel, og i uken før jul bygger det seg opp noe i meg. 

Fordi jeg har resignert og ikke ser hvordan jeg kan stå imot og skape det jeg selv ønsker, går jeg 

mer og mer inn i ”fake modus”. Gradvis blir jeg mer frakoblet meg selv, og da skjer det som 

må skje; jeg liker ikke meg selv særlig godt. 

Et par dager før julaften sitter jeg og min sønn og klipper snøkrystaller, når ukens oppbygde

selvforrakt renner over og jeg lirer av meg noen negative gloser. 

Gutten ser oppgitt på meg og sier: Hvorfor sier du sånt til deg selv mamma, det er jo bare dumt! 

Jeg skjemmes, jeg vet jo at jeg ikke skal si negative ting til eller om meg selv 

(eller noen andre for den saks skyld). 

Så jeg klipper et stort hjerte og skriver så fint jeg kan inni det: Jeg – elsker- Vivian. 

Så viser jeg det til niåringen som formanende sier; ja, og for hver gang du sier noen dumt om 

deg selv nå, må du lage 100 sånne!! 

Han vet jo selvsagt at ord ikke leger handling og at kjærlighet er et verb. Love is an action.

Kanskje var det bare min egen manglende tilfredshet barnet speilet. Den manglende tilfredsheten 

som oppstår når man ikke er tro mot seg selv. Ingen formanende stemme om at sånn burde jeg 

ikke føle og at jeg i stedet for burde være takknemlig, kan endre på det.  

Jeg vet godt hvem som er klokest av oss, det har jeg visst siden han ble født.

Men en ting kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er oppriktig takknemlig for;
min sønns smertefulle påminnelser.

Døden som utvei

Den nye kjæresten min er høy, mørk, utadvent og populær.
Smilet hans er til å bli mo av, selvtilliten også.
Jeg har akkurat kjøpt min aller første leilighet og startet 
mitt eget firma sammen med en venninne.
Sola skinner på Danmarksplass i det jeg er på vei hjem fra 
vårt nyoppussede designkontor, og jeg tenker på Døden.
Dersom livet ikke skal kjennes bedre enn dette, er Døden min utvei.
Jeg kjenner en lindrende trøst bre seg.                                              


                                                                                           Dagbok 1998

Disse dagbokordene illustrerer et autentisk bilde av livet mitt for mange år tilbake
 og sier noe om at livet på innsiden og livet på utsiden ikke alltid harmonerer. 
Jeg ble minnet på dette bildet en dag jeg traff en gammel venninne på butikkensom sa: 
det ser ikke ut som du har et eneste problem i hele verden. 
Der stod jeg med bar, sterk og solbrun rygg og et stødig blått blikk, og skalv. 
Innvendig.

Igjen er det død som er tema i livet mitt. Det kjennes som om min innbilte identitet 
er i ferd med å falle fra hverandre, mønster for mønster avsløres, maske for maske 
faller, som om jeg skal treskes ned til ren essens. Kun sannhet skal gjenstå, 
livsløgner belønnes ikke, men kastes ubønnhørlig ut med det harde skallet. 
Jeg kan ikke unngå å tenke: 
er mitt falske egos korsfestelse en oppstandelse av mitt sanne jeg? 
Det er nok på tide at jeg innrømmer at jeg er mer redd for død enn jeg tidligere 
har trodd. Jeg er redd, for etter hvert som usannhetene avsløres blir jeg stående 
igjen i en innvendig grunnløshet. Hva nå? Hvem nå? Under det som treskes bort 
ligger det en kraft og dirrer. Hvordan skal det gå om jeg slipper den løs? 
Hvorfor er jeg redd? 
Er det noe som får meg til å tro at jeg er mer likendes når jeg viser sårbarhet enn kraft? 
Det virker så absurd, å holde tilbake, som om den skulle kunne skade noen, 
som om den ikke bare skulle være en eneste stor inspirasjon og aksept til hvem som 
helst om å stå i sin egen kraft. 
Og forresten, spiller verdens reaksjon noen rolle? 
Er ikke min eneste reelle oppgave å være så tro mitt sjelsuttrykk som bare mulig, 
er ikke det eneste jeg interesserer meg intenst for jakten på sannhet? 
Muligens en noe frustrerende interesse i illusjonenes oppbyggende tid, men like fullt; 
jeg gjenkjenner sannhet når jeg ser den, og den er det eneste som tiltrekker meg. 
Sannhet er skjønnhet, skjønnhet er sannhet og naturen er selve beviset på det. 
Årstidene er også et bevise på at etter død gjenoppstår nytt liv, gang på gang på gang.


Våre mønster følger oss igjennom hele livet. Noen tillærte, andre arvet, enten via 
familie eller kanskje til og med fra tiden før, hva vet jeg. Ett av mine mønstre har vært unngåelse og tilbaketrekning. Derfor har jeg til tider hatt et kjærlig forhold til døden, 
sett den som en slags utvei, en befrielse. Ikke det at jeg har vært suicidal, 
men jeg har sett på døden som en nødutgang, en mulighet til å slippe det som 
er vondt og vanskelig. Men noe endret seg i meg da jeg leste en bok av Eckhart Tolle 
der han omtalte det fantastiske livet etter døden. Han belyste det faktum at alle 
som hadde hatt en såkalt ”nær døden opplevelse” alltid beskrev det som utrolig kjærlighetsfylt og vakkert, det som var felles for dem alle var at de over hode ikke 
var redd for å dø lenger. Jeg hadde det vondt på den tiden, lå sammenkrøket i sengen
og tenkte at dersom det er så fantastisk på den andre siden, hva er da vitsen med å 
være her? I samme øyeblikk sank en visshet ned i meg, som om en stemme sa: 
det er ingen forskjell, det kan være nøyaktig like vakkert og kjærlighetsfylt på denne 
siden, om du våger døden i det kjente. Det er ikke livet du skal dø fra, det er 
mønstrene dine, frykten og den gamle smerten du helt frivillig bærer med deg 
som skal dø. Om du våger å la gamle tankemønstre, overbevisninger, og forvirring 
fare, om du slutter å unngå, men reiser deg og møter det du frykter kan du nyte livet 
fullt ut. 
Om du bare våger å gi slipp på den du tror du er, eller må være, og tillater deg å være 
det du er; kjærlighet og kraft, vil det være akkurat det samme her og nå. 
I tillegg har du en kropp du kan erfare og uttrykke deg igjennom.


Jeg hadde tenkt på kroppen som et fengsel for sjelen, noe tungt og verdslig, noe 
som begrenset. Plutselig så jeg det annerledes, jeg innså at kroppen tvert imot er 
en befrielse, en manifestasjon som blant annet gir meg anledning til å sanse, 
til å berøre et annet menneskes hud, leke med det, elske med det. 
En magisk skapelse som kan skape nye magiske skapelser. Velvære og lyst kan strømme igjennom hver vibrerende celle, eller jeg kan gi meg hen til den berusende følelsen 
av å bli ett med musikkens eggende rytme. Jeg kan nyte en våryr blodsirkulasjon 
etter et forfriskende sjøbad, fortape meg i smaken av søtt eller salt eller snuse inn den 
hellige duften av nypløyd mark. Den sensitive kroppen som lar øynene fylles til randen 
når jeg ser et menneske strekke seg ut for å løfte et annet, er selvsagt ikke det jeg 
skulle gi slipp på, det ville jo være galskap! I stedet for å lengte etter døden ble jeg 
grepet av en panikk for at jeg en dag kom til å gå ut av dette livet og innse hvilken 
utrolig gave jeg hadde hatt til låns, men ikke evnet å nyte, og at jeg var i ferde med 
å skusle det bort. Min hang til bare å søke de såkalte gode følelsene og forsøke å 
flykte fra ubehaget, stagnerte livet mitt og skapte ironisk nok mer ubehag enn i utgangspunktet. Jeg forstod at kun ved å akseptere alle mine tårer vil jeg kunne 
forløse all min latter. Jeg må omfavne, ikke unngå, det livet til enhver tid byr på.


Kroppen min, som kan kommunisere langt utover det begrensende ordet, kjentes
løgnaktig denne dagen min venninne kommenterte meg og min tilsynelatende styrke,
men ved nærmere ettertanke innså jeg at kroppen ikke kan lyve. 
For selv om jeg hadde hatt altfor mange netter med urolig søvn og kjente meg skjør 
av den pågående treskingen, viste kroppen en sann kraft jeg ikke lenger hverken kan
eller vil underkjenne. 
Svak er en følelse, kraft en essens, og det er ingen motsetning i det å være skjør og 
sterk på en gang.

Så la bare den treskende døden komme, for alt som er ekte overlever og gjenoppstår likevel. 

Drømmenes merkelige måte

Jeg tror på drømmer, store som små, daglige og nattlige. 

En natt er jeg tilbake på gamle hjemtrakter beveger meg nedover bakken fra 

barndomshjemmet mot busstoppet jeg har stått på så mange ganger før. 

Varer en kjent duft, registrerer den, men gjenkjenner den ikke. 

Går inn i det gule huset ved siden av busstoppet, det er fullt av barndomsvenner. 

Jeg sier noe morsomt, spøker og ler, stemningen er god. 

Jeg treffer en jeg husker godt, en som alltid var litt småforelsket i meg, 

blir så glad for å se han, vil ta en prat, men han vil nesten ikke se på meg,
hilser knapt og går videre. 

Trist går jeg ut av huset og oppover bakken, varer nok en gang den kjente duften. 

Hva er det for noe, egentlig? 

Jeg snur meg og ser det vakreste av det vakre: liljekonvallene i full blomst. 

Det er nesten ikke til å tro; liljekonvallene er her nå! Kan jeg plukke de, er det lov? 

De er jo på marken til eieren av det gule huset, men det er vel lov likevel? 

Jeg gjør det! 

Med barnlig iver løper jeg nedover.
Så kommer bussen i full fart, jeg ser ikke hva som står i ruten eller hvor den skal, 
men jeg løper inn for å hente de andre, sier at de må komme, bussen går nå. 

Gutten som ikke ville prate med meg spør: hvorfor plukket du ikke liljekonvallene?

I et forsøk på å forstå denne litt fine, men triste drømmen, søker jeg hjelp hos en 

som tar drømmer på alvor. En som forstår det ubevisste språket, en ekte drømmetolker. 

Hun spør først hva liljekonvallene betyr for meg.
Enkelt: de er noe av det vakreste jeg vet, noe jeg har plukket hvert år siden jeg var liten. 

Hver vår stresser jeg nesten litt for å rekke de, for de blomstrer så kort og blir så fort

brent av om solen er for intens. 

Liljekonvallene er hellig for meg, sier jeg.

Hellig.

-        Men drømmen spør deg hvorfor du ikke har plukket dem. 

     Hva er det de symboliserer i livet ditt?

Jeg blir stille en kort stund, så knyttneve i brystet, tårer som presser på og en stemme 

som brister;

Det er…. det er …. ORDENE.

Det som ligger hjertet nærmest, er mest sårbart. Næret med frykt for avvisning er jeg 

selv gutten som ikke vedkjenner seg en gammel kjærlighet, jeg er barnet som lar seg 

distrahere av rushtrafikk og ikke får tilfredsstilt iveren over det vakre, det som er klar 

til å høstes. Et øyeblikk er tristheten tilbake, før jeg innser at drømmer ikke er til for 

å fange, men for å nære, og det de ønsker å nære er virkeligheten.
Drømmen vil vekke meg og jeg har et valg.

Våken går jeg til verket, tilbake til den første kjærligheten. Til det hellige. Til ordene.

Hjørnesteiner og hverdagsengler

Det er sånn med hjørnesteiner at de ikke alltid er like lett å få øye på. 

De er plassert nederst og, naturlig nok, i et hjørne under en mur av andre steiner. Hjørnesteinen kan være tilsynelatende usynlig i mengden, helt til den blir dradd 

ut av konstruksjonen og blir borte, da først forstår vi at den har vært en 

hjørnestein og hva det vil si å miste en. 

Litt sånn opplevde jeg det da min morfar døde, følelsene som kom veltende i meg 

sa meg at han hadde vært en hjørnestein jeg ikke var klar over. 

Han var den som hadde støttet flere av de andre viktige steinene 

i min livsmur, blant annet mormor. Hun som ordnet med lørdagsgodt og 

søndagsmiddager, hun som la meg trygt og godt til sengs etter å ha servert 

skive med skinke og melk med o’boy. Hun som hørte meg lese og så meg vokse, 

det var lett å se henne som en nøkkelperson, for det var hun. Men morfar, 

han var mer stille, han gikk fra middagsbordet før desserten var servert og satt 

stille i stolen sin og røykte, han var i naustet ved sjøen eller på havet og fisket, 

men han var der i stille tilstedeværelse. 

Og han serverte mormor kaffe på sengen hver eneste morgen han var hjemme.  

Handling sier alltid mer enn ord.

Så var det ikke mormor eller morfar, men begge to, eller rettere sagt det som 

var i mellom dem; et rom fylt med godhet, raushet og samhold som skapte en 

behagelig atmosfære. Uten at intellektet hadde noen som helst mulighet til å 

gjenkjenne hva det var som gjorde det så godt å være hos dem, snuste jeg som 

barn inn alt det gode med vid åpne sanser. Jeg kjente igjen det som gjør livet 

rikt og meningsfylt; kjærligheten, den oppriktige ubetingede rause. Den som 

rammer langt utover de to som deler den, og som er fritt for alle i nærheten å 

nyte godt av. Den gode vibrasjonen elskende mennesker omgir seg med lager 

grobunn for fine møter og mennesker i vekst.

Å tro at livet er matematikk er galskap. Vi erfarer det allerede som barn, at en 

pluss en er så mye mer enn to, at verden utvides til uendelige dimensjoner når 

vi har noen å leke med. Legger du sammen fargene rød og gul får du ikke bare 

to farger, men et hundretalls nyanser av oransje. Sånn er det med oss mennesker 

også, vi blir mer når vi er sammen og når vi deler, enten det er sårt eller søtt. 

Vi trenger hverandre og vi trenger å omgås i godhet, for vi er så fint sammenvevd 

at det strengt tatt ikke finnes noe skille. Energien vår har en radius langt utover 

vår fatteevne. Vi påvirker og påvirkes, men vet lite over hvilken effekt vi har 

på menneskene vi møter. 

Noen situasjoner eller mennesker kan ”stjele” vår energi og vi kan føle oss helt 

drenert etter en kort tid sammen med dem. Andre inspirerer og løfter og gir oss 

en positiv energi vi kan flyte på lenge etter at møtet er over. 

Det gjelder å velge med omhug, for alt vi tar inn påvirker hvordan vi har det, 

noe som igjen påvirker hva vi gir videre. Jo nærmere menneskene er oss i vår 

hverdag, dess viktigere er det å sørge for at de har det godt. Det returneres 

med renters renter og lik evolusjonen som aldri kan nå sitt endelikt kan vår 

kjærlighet vokse inn i det uendelige.

Givergleden er medfødt, du ser den i ansiktet til enhver fireåring som har 

plukket løvetann til mor. Vi har en grunnlegende menneskelig lengsel etter å 

være til for noen, å kjenne oss viktige i andres liv. Og det er jo en vakker ting, 

men det kan også innebære at vi går i fellen og er hjelpsom for vår egen lengsels 

skyld. Du kjenner kanskje til den litt for hjelpsomme, hun som gjerne graver i 

dine bed eller rydder i dine skap og blir dypt fornærmet for at du ikke setter 

pris på det, hun ville jo bare hjelpe. 

Å ha en god intensjon med en handling er ikke det samme som å oppnå god effekt, 

så det kan være lurt å sjekke mottagerviljen til den du vil gi en håndsrekning, 

for intensjon og effekt kan være lysår fra hverandre.

I det vi åpner opp vår raushet for andre, åpner vi den også opp for oss selv. 

Vi trenger ikke være hverken rik eller klok for å ha noe å gi, vi kommer langt med vennlighet og varme smil. Kanskje handler det ikke så mye om å gi heller, men mer 

om å være. Å være et medmenneske. Noe av det beste et menneske kan få, er et 

lyttende vitne og et aksepterende rom. Jeg er så heldig å ha noen sånne rom der 

tanker, frustrasjoner, gleder og sorger kan slippes ut og flyte fritt. Mennesker som 

lytter uten fordømmelse, men med kjærlighet og åpenhet helt uten å ville gi meg 

svar, eller fikse ting for meg. Svært mange av mine innbilte problem løser seg jo selv, 

bare jeg får satt ord på dem, de er som små troll i mitt eget indre som sprekker i 

det de slippes ut i dagslys.

Noen ganger kan ord være forløsende, andre ganger må det handling til for å gi 

ordene mening, å elske er et verb, en handling. Vi kan velge våre handlinger, 

men ikke effekten av dem. Det er kanskje de enkle gestene vi ikke tenker over 

som har størst effekt, de små tingene som har stor betydning. 

En kunstner fortalte meg en gang at han hadde lest en solskinnshistorie i avisen 

om en tidligere kriminell som hadde funnet ny livsglede igjennom malingen, 

og at han takket nettopp denne kunstneren for det. 

Kunstneren forstod ingenting, før han erindret et besøk fra fengselet noen år tidligere 

og at han da hadde gitt fra seg noen malesaker han ikke lenger brukte. 

Uten at det var hans intensjon, hadde han blitt hverdagsengel for et menneske som 

trengte nettopp det. Intuisjon trumfer alltid intensjon, og det er når handlingene 

våre er spontane at de oftest har en velsignende effekt, som om de er styrt av 

noe langt utenfor vår forståelse.

Noen mennesker sliter seg helt ut på det å gi, på å være vennlig og stille opp. 

Men vennlighet er noe annet enn å si ja til alt og alle, for strengt tatt er det ikke 

en særlig ærlig måte å leve på. Ærlighet, eller sannhet, er alltid bedre enn 

misforstått vennlighet, selv om den innebærer et beklagelig nei. Dersom det er 

sant at en av våre medfødte gleder er gleden over å gi, så trenger vi jo også 

mottagere, ellers får jo ikke givergleden jordsmonn å vokse i. Å la mennesker 

hjelpe til er det samme som å si at de er verdifulle, at vi trenger de. 

Det er en kunst å være raus nok til å ta imot, men også til å se gaven det er å få gi. 

Når andre mennesker lider og vi kan hjelpe, får vi en gylden mulighet til å oppfylle 

en av våre dypeste lengsler, til å åpne hjertene våre og kjenne medfølelsens 

rørende kraft. Fordi vi får det vi gir, kan det å gi i ren medfølelse få oss til å 

oppleve det vi kanskje lengter mest etter selv, kjærlighet.

Kahlil Gibran skriver i den kjente boken Profeten:

”Og hvilken fortjeneste kan være større enn den som ligger i motet og tilliten, nei, barmhjertigheten, ved å ta imot? Og du som tar imot - og dere tar imot sammen - 

ta ikke på deg noen byrde av takknemlighet, for da legger du et åk på deg selv og 

på han som gir.”

Det er befriende å vite at jeg er like viktig både som mottager og giver, at alt 

har en balanse og at alle jeg møter er del av dansen. Det er spennende å tenke 

på at vi henger sammen, at vi uten engang å være klar over det kan ha livsviktig 

betydning for hverandre. På samme måte som min morfar var uvitende om at 

han var en hjørnestein i mitt liv, var kunstneren uvitende om at han hadde vært 

en hverdagsengel for et fengslet menneske. 

Det gjelder å være tillitsfull og la styrende tanker fare og den intuitive handlingen 

råde, for når alt kommer til alt er vi kanskje bare marionetter i universets lunefulle 

dans, der premiepokalen er lagd av gleden det er å være fler.

22. Juli 2011

Uvitende om hva som skal komme har vi allerede tent lys og delt ut roser. 

På lappen hvor jeg skal skrive hva jeg tar med meg videre fra de fire siste 

ukenes kurs skriver jeg: under overflaten er vi alle så mye likere enn vi tror. 

En hel måned med Yoga har revet ned illusjoner og fått frem sannheter, 

de intense ukene har gitt sprekker i fasadene og vi har delt frykt, frustrasjon, 

usikkerhet, smil, tårer, latter og en god porsjon klemmer. 13 nyutdannede 

yoga spirer og en sliten lærer sitter på gulvet i et yogastudio litt nedenfor Majorstuen, 
vi lukker øynene og går inn i stillheten sammen.

Så kommer drønnet. 

Det både høres og kjennes.

Vi forstår ikke umiddelbart hva som har skjedd, bare ler litt over sammenfallent av 
stillheten og smellet, og vi fortsetter seansen. Om litt begynner telefonene å pipe, meldinger renner inn. Bekymringsmeldinger. Kjærlighetsmeldinger. 

Ute i Bogstadveien er stemningen urolig, man ser det på menneskenes rytme 

og tempo. Sirener uler fra alle kanter, ambulanser, brannbiler, militære. 

Sakte går det opp for meg at noen har forsøk å skade hjertet av landet mitt, 

men parallelt med at en iskald uro brer seg oppstår det en tanke om at noe godt 
skal komme ut av dette også. Livet har jo en underlig måte å organisere seg på.

I løpet av kvelden og den påfølgende natten kommer det nye skrekkbilder og historier. 

Ondskapens omfang får nye dimensjoner, angstklemmen trykker i brystet. 

Var følelsen av at noe godt kunne oppstå av dette bare et halmstrå sinnet maktesløst prøvde å klamre seg til?

Men lysene var allerede tent, rosene delt ut. 

De første ordene fra den svette overleppen til en leder, og et menneske under umenneskelig press, handlet om mer medmenneskelighet og mer demokrati. 

De direkte berørte, som hadde fått all mulig forståelse om de uttrykte både 

bitterhet og hat, sto fjellstøtt i hva de ville fokusere på. Deres verdier var 

urokkelige på en måte som gjorde det umulig 

for oss andre å gjøre noe annet enn å følge opp med håp, vilje og varme.

Innholdet er alltid viktigere enn rammen, det være seg i et hjem, et menneske 
eller et land. Like lite som et hjem handler om designet på innredningen, kan et land defineres eller måles ut fra flateinnhold eller bruttonasjonalprodukt.

Det må måles i kulturen, i menneskelige kvaliteter, verdier og holdninger,

som igjen må uttrykkes igjennom handling.

Uansett hvor billedskjønn ramme landet Norge besitter må jeg innrømme

at jeg ikke alltid har vært like begeistret for innholdet. Det som 

har vært mellom oss menneskene, eller rettere sagt det som har vært

fraværende, har til tider bekymret meg. Det har uroet meg at partier som profitterer
på fremmedfrykt og en manglende fellesskapstanke har vokst seg store. 
Vel vitende om at vi mennesker alltid er mest og har det best når vi er sammen, 
når vi deler, har jeg blitt urolig av å se at vi ble mer opptatt av oss selv som 
enkeltindivid enn av fellesskapet og hverandre. Jeg har fryktet at vår materielle 
rikdom har forblindet oss fra nestekjærlighet og gjort oss grådige og fryktsomme, 
mer opptatt av å forsvare 

alt vi ”eier” enn å dele, og at det i neste omgang vil skape større skille mellom oss 

og gjøre oss triste.

Jeg tok feil, og jeg aldri vært mer glad for å bli motbevist. Jeg visste ikke at dette 

bodde i oss, denne overveldende varmen, omsorgen og engasjementet for det vi 

tror på, viljen til å bevare åpenhet og demokrati, til å stå sammen. Denne felles 

kraften som ikke all verdens galskap og frykt kan beseire. Det som har skjedd mellom menneskene i Norge de siste ukene er stort og vakkert, vi har født et felles barn 

og jeg kaller det Kjærlighet. Barnet kan krysse all verden grenser uten pass og personnummer. Selvsagt har det nådd langt utover de illusoriske landegrensene, like selvsagt har det returnert til oss med forsterket kraft. Slik er kjærlighetens natur, 
den vokser når den deles.

Det har overrasket, gledet og rørt, gitt håp, tro, innsikt og utsikt. Midt i dette får 

jeg en sms fra en venninne et annet sted i landet, med spørsmål om hvordan jeg 

har det. Hun er ikke rystet skriver hun, og virker ganske upåvirket av terroren. 

Jeg blir sint, forteller henne at jeg er rystet over at ikke hun er rystet. 
Hun blir lei seg, kjenner seg avvist. 
Jeg må gå i meg selv, hvorfor opprørte hennes reaksjon meg sånn? 

Jeg finner det samme svaret som alltid: bak sinnet ligger det frykt. Min frykt er 
at vi skal miste dette nye og skjøre, samholdet og varmen, det at vi bryr oss så inderlig. 

Følelsen av å holde et nyfødt barn i armene er stor og skummelt, godt og vondt 

på en gang. For det nyfødte er skjørt og den som holder det i armene sårbar. 

Nyoppdaget kjærlighet gir grobunn for frykten for å miste. I skyggen av den frykten 

holdt jeg selv på å glemme hva det var jeg ville kjempe for: medmenneskeligheten 

og respekten for at andre både tenker og føler annerledes enn meg. Jeg holdt på å 

kvele noe av det fineste ved et vennskap; takhøyden for ulike meninger.

Når andakten over dette nyfødte fellesskapet går over i frykt, minne jeg meg selv på tårene jeg felte da mitt eget barn kom til verden. Så vakker at det gjorde vondt i 

hjertet å tenke på at han ikke skulle være som han var for alltid. At han skulle endre 

form, vokse seg ut av noe som allerede var perfekt. Jeg var uten evne til å forestille

 meg at dette store som hadde råket meg i følelser kunne bli større. Likevel skjedde 

det underet at dette barnet, og følelsene mine for det, vokste hver eneste dag. 

Det vokste ut av en høyde og inn i en frodig hage, langt utover min forestillingsevne. 

Så når frykten for at dette nyfødt mellom oss ikke skal klare seg trer frem, velger 

jeg å holde dette bildet klart for meg.

Like lite som vi kan få ugjerningen ugjort, kan vi gå tilbake til det som var før. 

Vi har dette felles barnet nå, et felles ansvar og en felles interesse av å pleie det, 

årvåkent og omsorgsfullt. Varmen vi har delt de siste ukene oppstod spontant og 

instinktivt, det tar jeg som et tegn på at det kommer fra vår dypeste natur. 

Tanken om at vi alle er så mye mer like enn vi tror er styrket, bekreftet. 

For lysene var allerede tent, rosene delt ut.