Drømmenes merkelige måte

Jeg tror på drømmer, store som små, daglige og nattlige. 

En natt er jeg tilbake på gamle hjemtrakter beveger meg nedover bakken fra 

barndomshjemmet mot busstoppet jeg har stått på så mange ganger før. 

Varer en kjent duft, registrerer den, men gjenkjenner den ikke. 

Går inn i det gule huset ved siden av busstoppet, det er fullt av barndomsvenner. 

Jeg sier noe morsomt, spøker og ler, stemningen er god. 

Jeg treffer en jeg husker godt, en som alltid var litt småforelsket i meg, 

blir så glad for å se han, vil ta en prat, men han vil nesten ikke se på meg,
hilser knapt og går videre. 

Trist går jeg ut av huset og oppover bakken, varer nok en gang den kjente duften. 

Hva er det for noe, egentlig? 

Jeg snur meg og ser det vakreste av det vakre: liljekonvallene i full blomst. 

Det er nesten ikke til å tro; liljekonvallene er her nå! Kan jeg plukke de, er det lov? 

De er jo på marken til eieren av det gule huset, men det er vel lov likevel? 

Jeg gjør det! 

Med barnlig iver løper jeg nedover.
Så kommer bussen i full fart, jeg ser ikke hva som står i ruten eller hvor den skal, 
men jeg løper inn for å hente de andre, sier at de må komme, bussen går nå. 

Gutten som ikke ville prate med meg spør: hvorfor plukket du ikke liljekonvallene?

I et forsøk på å forstå denne litt fine, men triste drømmen, søker jeg hjelp hos en 

som tar drømmer på alvor. En som forstår det ubevisste språket, en ekte drømmetolker. 

Hun spør først hva liljekonvallene betyr for meg.
Enkelt: de er noe av det vakreste jeg vet, noe jeg har plukket hvert år siden jeg var liten. 

Hver vår stresser jeg nesten litt for å rekke de, for de blomstrer så kort og blir så fort

brent av om solen er for intens. 

Liljekonvallene er hellig for meg, sier jeg.

Hellig.

-        Men drømmen spør deg hvorfor du ikke har plukket dem. 

     Hva er det de symboliserer i livet ditt?

Jeg blir stille en kort stund, så knyttneve i brystet, tårer som presser på og en stemme 

som brister;

Det er…. det er …. ORDENE.

Det som ligger hjertet nærmest, er mest sårbart. Næret med frykt for avvisning er jeg 

selv gutten som ikke vedkjenner seg en gammel kjærlighet, jeg er barnet som lar seg 

distrahere av rushtrafikk og ikke får tilfredsstilt iveren over det vakre, det som er klar 

til å høstes. Et øyeblikk er tristheten tilbake, før jeg innser at drømmer ikke er til for 

å fange, men for å nære, og det de ønsker å nære er virkeligheten.
Drømmen vil vekke meg og jeg har et valg.

Våken går jeg til verket, tilbake til den første kjærligheten. Til det hellige. Til ordene.