Jakten på gleden

Så har jeg gjort det igjen. Jeg har latt hodet fortelle meg at jo da, god inntekt 
og fleksibel arbeidstid er veldig bra. Søvnen er mildt sagt urolig, til tider fraværende, 

men neida, fornuften sier at dette er bra. Forresten har jeg bestemt meg for ikke 

å gi fornuften min skylden helt alene, jeg deler villig skyld med dette samfunnet 

jeg er en del av. Det er så lite alternativer, det er så selvsagt at veien til lykke er gjennom materiell trygghet. Men når skal vi innse at grunnen til at vi spiser smertestillende, søvnfremkallende, følelsesdempende piller som om det var godteri 

ikke er fordi at vi er et lykkelig folk? Når skal ordet sjel, åndelighet, mellommenneskelighet og intensjon bli like trendy som valgfrihet og karrierestige? 

Og når skal jeg lære meg å skille hode fra hjertet og forstå at hjernen min er matet 

med feilinformasjon. Reklamen lyver! Det er hjertet som er fornuftig, i hvert fall om 
mitt ønske i livet er å kjenne meg glad, fri, leken og ja, det klisjéfylte ordet 

LYKKELIG!

Dagboksitatet over er hentet fra et par år tilbake da jeg var lettere utbrent bedriftseier. 

Et år senere ligger jeg på terrassen og titter opp mot himmelen. (Arbeidsledig og fri til daglig himmeltitting og småfilosofering) Langt der oppe svever en svale, høyere enn jeg trodde at den kunne fly. Den flyr i sirkler, rundt og rundt, ganske enkelt fordi den kan, 

tror jeg. Jeg tenker at jeg burde danse mer, ganske enkelt fordi jeg kan.

Da verden led av det som kaltes finanskrise og jeg var som mest sliten og følte ansvaret 

for ansatte og inntjening som ekstremt tyngende, plumpet min åndelige svenske venninne 

ut med det støttende utsagnet om at det jo egentlig var absurd og sykt at noen skulle 

tjene penger på at andre jobbet for seg. Hæ?? Man kan trygt si at jeg ble en smule 

indignert og provosert. Hvorfor skulle jeg investere penger og tid, påta meg ansvar for ansatte og en hel bedrift om jeg ikke skulle tjene penger på det? Hvorfor skulle jeg ligge våken om natten og kjenne på ansvar og bekymringer, mens andre kunne komme og 

kreve sin lønn og ta ferie uten en bekymret tanke på bedriftens vegne? 

- Fordi det er din drøm og du gjør det du har lyst til å gjøre, det som gir deg glede, 

svarte hun med et selvfølgelig tonefall.

Jeg visste hun hadde rett, at det var mitt valg og at jeg ikke var noe offer, men jeg 

hadde jo lært at penger er det eneste og beste betaling, sånn er regelen om det liksom. Men det fikk meg til å tenke, hva om en annen regel kunne gjelde istedenfor, 

den at det finnes kun to gyldige grunner til å gjøre noe som helst i dette livet:

den ene er at det gir deg selv glede, den andre er at det gir andre glede. 

Og gleden er lønn i seg selv.

Hva om det faktisk er sånn at om jeg ikke får glede i betaling av å være bedriftseier, 

så er det ikke riktig at jeg skal være det. Jeg kan faktisk være så heldig å slippe 

og heller overlate det til noen som syns det er en gledelig oppgave, og så kan jeg 

gjøre det som gjør meg glad. For vi menneskene er jo så fint ordnet sånn, 

vi har ulike talenter og ulike gleder. Det jeg ikke liker å gjøre kan jeg være sikker på

 at et eller annet menneske elsker. Jeg er så ubeskrivelig glad for at noen har talent 

for matlaging for eksempel, eller mot til å stå på en scene og være morsom, 

eller har tålmodighet og kunnskap til å organisere hele 25 seksåringer for læring av 

både gangetabell og stopp regel.

Tenk om vi kunne jakte gleden like hardt som vi jakter pengene. (Som vi alle i svake øyeblikk kommer til å forveksler med den sanne gleden). Ville gleden av det vi selv 

være så altoverskyggende at vi helt glemte å gi dårlige terningkast eller surmagede kommentarer til andre som følger sin drøm? Kan det være at vi ble så glad at vi smilte 

til forbipasserende og tilbød litt ekstra service i jobben vår sånn helt uten noen grunn? 

For hva kan egentlig trumfe gleden, penger? Kan det også være sånn at det som engasjerer oss og gir oss glede faktisk er det vi er aller best på, og at det i neste omgang kanskje 

vil bringe oss vel så mye penger, om det fortsatt er et ønske?

Er det rett og slett mulig å tenke seg verden som et litt bedre sted å være om alle 

fulgte sin drøm og fylte dagen med noe som ga glede til dem?

Jeg vet ikke, kun du kjenner din verden, men min verden har blitt et mye grønnere 

sted etter at jeg våget å tenke tanken om at det er mulig, ja til og med helt lovlig

å kun gjøre det som gir glede. Jeg måtte ganske langt ned for å kjenne realitetene 

på kroppen, for virkelig å bryte ned ”penger gjør meg lykkelig” illusjonen. Og OM jeg er takknemlig for det. Tenk om jeg hadde gått i denne desillusjonen resten av livet og aldri kjent på denne kraften av at jeg eier mitt eget liv! Det var så vel verdt det at jeg hadde gjort det igjen. 

Jeg har til og med sluttet å klandre samfunnet nå, fordi jeg har funnet ut at jeg ikke

 trenger å høre på det som formidles av feilinformasjon. Jeg er et tenkende, 

velgende menneske med alle mine svar inne i meg. Akkurat som deg. 

Godt at noen røsket meg ut av misforståelsen.