Bekreftelse på eksistens

Korskirkeallmenningen ligger badet i sol, men våte flekker vitner om nylig falt regn. 

Lette skyer minner om faren for nye byger. Trærne utenfor kirken har sluppet 

gamle blader så bakken er dekket 

av et mykt fargesprakende teppe, 

høsten kan være vakker i Norge. 

Jeg løfter gutten min ut av en solid Audi, på vei til kafétreff med gode venner, 

det er lørdag og livet skal nytes. 

Gutten på armen er åtte måneder. 

Du vet, den alderen der ingenting fryder mer enn kontakten med andre mennesker. 

Han smiler, flørter og viser alle kunster på en gang i forsøk på å tiltrekke seg oppmerksomhet, alt levende som ser hans retning får armer og bein til å gå som trommestikker. 

Han er for liten til å forstå at hans liv var velsignet med flaks allerede da han 

ble født her, i Norge, men stor nok til å se det at alt liv er interessant.

Utenfor Korskirken sitter en gjeng mennesker som også er født i det samme landet, 

men selv om de etter sigende var født med flaks de også, ser de slitne ut. 

Ansiktene er grå, ryggene lut, klærne skitne og slitt, men stemningen mellom 

dem er god. De spiller musikk og deler det de har å drikke, det er lørdag og 

de skal også nyte livet under streifet av høstsol.

Er det noe gutten på armen er nesten like glad i som mennesker så er det musikk. 

Hele kroppen er i rytmisk bevegelse, smilet er bredt og uimotståelig. En av 

mennene ser det og kommer mot oss. Gutten på armen blir fra seg av begeistring. 

Jeg holder han godt, ser på han og sier: ser du mannen? 

Da kjenner jeg en hånd på armen. Jeg ser opp fra gutten og inn i øynene til mannen med slitent ansikt og lut rygg, øynene er dype og blanke. Den gulbrune hånden på armen klemmer til, øynene ser rett inn i mine. 

Takk sier mannen, uten et ord.

Så like vi er, gutten, mannen og jeg. Vi lengter etter det samme, å bli sett, å se, å relatere til menneskene vi møter, enten de har lyseblå strikkelue, høye hæler eller slitt boblejakke og en mangelfull tanngard. I et samfunn der det ytre stadig får mer fokus er det så lett å glemme at vi er så like, inni.
Det er over åtte år siden dette bildet festet seg, og siden har det har aldri 
Han minnet meg på det som kanskje er det mest basale av alle menneskelige behov: bekreftelse på eksistens.

villet slippe taket. Mannen som med hånden på armen og blikket i mitt takket 

for å ha blitt sett, eller for enda mindre, bare for det å ikke bli oversett, ignorert.