Indre reisebrev fra Bali

Jeg har hatt mine hovmodige øyeblikk da jeg har syntes synd på dem, på de som lever livet sitt i midten av sin egen komfortsone, de som aldri våger å kjenne på stillheten 

eller utfordre normene eller sine egne grenser. De som jeg beskriver som ”normale”. 

Jeg har syntes synd på dem og kalt dem levende døde, men i dag, akkurat i dag fremstår 

de faen meg som geniale.  Og nok en gang feller jeg noen tårer for at jeg ikke makter 

det livet som ”alle” ser ut til å fikse, men tårer hjelper ikke denne gangen heller. 

Jeg må gjøre dette, må ta denne reisen, på min måte, stå i angsten og usikkerheten av hvor dette vil bringe. For samme hvordan jeg snur og vender på det er det den eneste sannheten i livet: uforutsigbarhet. Det finnes ingen trygghet, ingen forutsigbarhet, 

det er bare illusjoner vi bygger opp, som falske livbøyer i livets uberegnelige hav. Sannheten er at verdens høyeste skyskrapere kan forsvinne i løpet av minutter, hele landsbyer utslettes i løpet av sekunder, den du elsker forlate deg i neste øyeblikk 

(ja, selv om du har et papir som sier at dere har inngått en pakt og en ring som symboliserer evigheten) og du selv kan miste fotfeste eller sans og samling i hvert 

eneste nå. Det finnes ingen forutsigbarhet uansett, men akkurat nå skulle jeg ønske at

jeg for et lite sekund kunne kjøpe denne illusjonen.

To dager før min planlagte avreise til Bali og en måned med yoga utdannelse avslører 

jeg mine egne mekanismer: det er ikke instruktør utdannelsen jeg egentlig vil ha, 

det er reisen, pausen, påfyllet. Men det har jeg nok ikke helt kunne unne meg selv, 

så jeg måtte henge det på noe presterende, måtte ha et papir å vifte med og si at jeg 

har prestert noe, gjort noe fornuftig, tatt en utdannelse. Hatt en plan, liksom. For i de 

seks månedene som har gått siden jeg sa opp jobben og solgte mitt firma har jeg bare sittet der, sittet på ladning, ikke orket å gjøre noe, bare forsøkt å synke inn til mitt stilleste og sanneste punkt. Men det har ikke vært bare enkelt, for å sitte stille er ikke verken flinkt eller produktivt, bare planløst og uambisiøst. Det er bare det at noen 

ganger er det helt nødvendig. Balansepunktet utfordres for hver gang noen spør hva 

jeg gjør på alle disse dagene, eller hva jeg skal jobbe med fremover, for jeg har ikke

hatt noe klart svar. Da har jeg tydd til livbøyen om at jeg studerer, leser meg opp til 

den store yoga utdannelsen, til reisen til Østen. Det høres vel ut som en slags plan, 

gjør det ikke? I et halvt år har dette vært planen og svaret på alle de undrende spørsmålene. I et halvt år har jeg bygget opp mot dette, virkelig trodd på det, bare 

for to dager før avreise å finne ut at jeg ikke vil allikevel. Det er i samme øyeblikket 

jeg ser denne sannheten i øynene at jeg tenker at ”saferne” faen meg er geniale.

Så sitter jeg her med skuldrene klistret oppunder ørene, en flybillett til 12000,- kr og en forhåndsbetalt utdannelse til nærmere 40 000,- kr (som jeg nå er ganske sikker på at jeg ikke vil ta og 100 % sikker på at jeg ikke får refundert på dette tidspunkt) og lurer på hva jeg skal gjøre.                    

– Jeg har brukt så mye penger på denne utdannelsen, men nå vil jeg ikke være et sted 

hvor jeg må sitte i dyp meditasjon før klokken seks om morgenen og bli beordret til å 

stå i bro sånn ca kvart på ni. Jeg vil bare sitte der i solen og skrive, det er jo skrive jeg egentlig vil, hva skal jeg gjøre?                       

At det er akkurat Anna jeg ringer denne dagen er et bevisst valg fra min side.   

– Aaaa, sier hun på sitt sedvanlige rolige svenske vis – jeg forstår at det er ganske mye penger Vivian, men om du ser på det sånn er det kanskje ikke så mye å betale for å 

finne ut hva du egentlig vil, jeg mener tenk om du skulle brukt penger på en coach 

eller rådgiver.                                                          

                                                                                                                                                            

En ny kultur

Flyplassen i Denpasar møter de reisende med følgende skilt:                                                    Friendliness, the herritage of the Balieneese.                                                                                                  Jeg smiler ved tanken på hva de gir sine barn i gave, men blir fort litt tenksom, 

hva ville stått på skiltet på Gardermoen? 

Svaret kommer urovekkende fort:                                                                                 Stress, den norske arven. Velkommen, men vær vennlig skynd deg litt.

Jeg hører ekkoet av meg selv en helt vanlig morgen når jeg skal få gutten min 

på skolen: kle på deg, spis opp, skynd deg litt, kom igjen, viss ikke du skynder 

deg nå så rekker vi det ikke! 

Jeg grøsser et øyeblikk, men smiler igjen når jeg ser at de har persiske tepper 

på gulvet i passkontrollen.

Ute venter en blid drosjesjåfør, bilen er pyntet med friske blomster utenpå og 

inni, de feirer metallets dag forklarer sjåføren. (Det burde stått ett ord til på 

skiltet i ankomsthallen: takknemlighet. Balineserne er takknemlig for det meste, 

og de viser det til gudene med daglige bønner og ofringer)   

- Så hva skal du se på Bali, hva vil du oppleve her, spør den blide sjåføren, 

tydelig stolt over landet sitt. 

–Eh….  Mumler jeg lavt mens det siger innover meg at jeg vet lite og ingenting 

om dette landet. Jeg skulle jo være landfast på et isolert sted opp i fjellene, 

kun med noen timers frihet midt på dagen, så jeg har nilest flere inngående 

bøker om yoga de siste månedene, men ingen om selve Bali. En natt med 

forhåndsbestilt hotellovernatting, og det er det. Ingenting om kultur, 

skikk og bruk, priser eller pruting, farer eller forlystelser. 

Trøtt og døgnvill etter over 24 timer på reise svelger jeg hardt og kjenner at 

jeg er på tynn is nå, syltynn is.

Jeg har kommet hit for å skrive, men ikke et ord vil ut. Jeg er alle steder unntatt 

på plass i meg selv. Ubud er et senter for kunst og kultur og en by med mange 

inntrykk, men jeg er ikke noe typisk by-menneske, jeg liker naturen bedre så 

jeg holder meg ved rismarkene som er endeløse og beroligende. 

På min første tur innover rismarkene treffer en av de mange billedkunstnerne 

som holder til der langs stien. 

– Vet du at det finnes en stor elv der borte, spør han, og et lite fossfall? 

Rensende vann, helt rent, rett fra fjellet.

Et bad hørtes fristende ut i den trykkende varmen så jeg takker og tar ut til venstre 

i retningen han pekte. – Vent, jeg kan følge deg sier han og setter fra seg et lite fat 

med blomster og røkelse på taket, en takk til gudene for god helse og et godt liv. 

Stien ned mot elven er glatt og før jeg vet ordet av det bærer han meg på ryggen. 

Nede ved elven (og det som ikke under noen omstendigheter kan kalles et fossefall, 

men en tillaget dusj) sier han at jeg må kle av meg alle klærne ellers blir jeg våt.                    

 –Ehh … jeg liker å være våt, sier jeg og håper han er like dårlig i engelsk som meg.                                    - Sorry, I am Balineese you know, sier han og kler seg naken.

Sorry, men jeg er norsk som noen og beholder både topp og shorts på. Burde jeg 

være litt mer forsiktig første dag i et fremmed land? Hvorfor føler jeg meg så trygg

til tross for at jeg er alene med en vilt fremmed, naken mann jeg hilste på første 

gang for fem minutter siden? Kanskje det er fordi han annethvert minutt spør om 

jeg er lykkelig, om alt er bra. Den menneskelige respekten er ikke til å ta feil av, 

og det er jo lov å prøve seg så lenge man respekterer et nei? 

Etter badet vil han massere kroppen min med leire som ligger i bunnen av det 

såkalte fossefallet, men til tross for tryggheten kjenner jeg behov for å sette 

en grense. Ingen problem, jeg blir heller invitert opp i huset hans på te og 

bananer og takker ja til det.  

En eldre kvinne vandrer toppløs rundt og koster gulvet, en hund en høne og en 

fem seks kyllinger tasser fritt. Et brutalt regnvær setter inn og vi blir sittende 

under tak på trappen og drikke te i stillhet. Jeg kjenner det sedvanlige behovet 

for å holde praten i gang, men merker hvor behagelig denne stillheten er, 

så vi bare sitter der, tause. Og jeg blir nok en gang påminnet om at stillhet er 

relasjonens største kompliment.

Søkende

Bør jeg finne et billigere hotell, reise andre steder, oppleve noe, 

til havet kanskje? Hva er dette, jeg liker jo å være alene med meg selv, 

men nå er det så mange valg, så mye ytre fokus, det sliter meg ut, 

og jeg er fortsatt døgnvill etter reisen og min egen helomvending. 

Hva var det jeg kom hit for, hvorfor har jeg søkt hit, hvorfor så langt 

vekk?  Hvorfor klarer jeg ikke skrive? 

Jeg tror ikke på tilfeldighetene, men på en dypere mening med våre valg, 

som vi ikke nødvendigvis ser der og da, men som alltid finnes. 

Jeg vet ikke hvorfor jeg kjente meg dradd mot Bali, men tviler ikke på 

kraften som trakk meg hit. Tre ulike mennesker tipser meg om at østkysten 

er et sted jeg bør reise til, og siden jeg ikke tror på tilfeldigheter 

pakker jeg ryggsekken og tar retning  Amed.

Første natt i Amed er røff, det er varmt og søvnen er urolig. Jeg lurer for alvor 

på hva jeg gjør her, hva jeg flykter fra og sammen med noen fortvilte tårer 

slipper jeg ut en bønn om å få et tegn på hvilken retning jeg skal ta.

Jeg våkner opp med vissheten om at vi møter de menneskene vi skal, når vi skal, 

og den dagen møter jeg Harriet fra Australia. Hennes yngste datter Cosmos på 5 

stjeler hele min oppmerksomhet der hun svømmer som en delfin i bassenget. Hun 

er mer under vann enn over og står mer på hodet enn på bena. Jeg sjarmeres og 

kommer raskt i snakk med Harriet som viser seg å bli nok en veiviser på reisen. 

Kort fortalt; hun er yogi, bosatt i Ubud og lever av å skrive. I Amed har hun med 

seg en venninne som er forfatter. (Får jeg først svar på mine bønner om tegn,

er det tydelig at det ikke skal levnes noen tvil). Når jeg forteller henne min historie 

om helomvending ang yoga utdannelse snur hun seg mot meg og sier: du trengte 

sikkert bare en ferie, heia deg som lyttet til hjertet! Jeg sender en varm takk 

oppover til hvem det nå måtte være som har organisert dette bekreftende møtet. 

Etter ti minutter sier Harriet at det sikkert er meningen at jeg skal tilbake til Ubud 

og gjøre litt yoga med henne der (hun har flyttet dit med sine to døtre ene og 

alene på grunn av yoga instruktøren) og at det nok er best at vi går ut og danser 

i kveld. Jeg kjenner umiddelbart at hun har rett i at jeg skal tilbake til Ubud, 

og dansingen, vel, det er vel bedre enn å ligge alene på rommet sitt 

og grine og be om tegn, så dansing blir det!

Made

Jeg svelger en del saltvann der jeg plasker rundt i litt for store svømmeføtter og 

forsøker å holde snorkelen over vannflaten. Helt trygg i vannet er jeg ikke, 

så jeg skvetter til i det noe stort og blått svømmer under meg. Stor skummel fisk 

sier hjernen, Made sier gutten litt senere. Men Made er ingen gutt, han er 25år og, 

som han sier selv, ikke akkurat en baby lenger.  - Himmelen er mitt tak, sier han 

og ser ut som en indianer; guddommelig høye kinnbein og langt mørkt hår. Han 

lever på stranden, og han ler litt av mine klønete forsøk på snorkling før han viser 

meg hvordan det skal gjøres. Han er ett med havet, eier det på en selvfølgelig

måte der han dykker ned og plukker opp store skjell og finner frem til vakre korallrev. 

Kanskje ikke så rart at jeg ved første øyekast tok han for å være en fisk.

Det finnes mange menn som lever av dette, å hjelpe turister i håp om noen få 

ruphia i takk. Alltid med vennlighet, aldri med krav, Balineserne syns det er 

uhøflig å be om eller ta imot noe. 

- Jeg avtaler aldri pris om noe på forhånd, jeg viser heller mennesker rundt, 

så kan de selv bestemme i etterkant om de vil betale dersom de har hatt det bra,

forklarer Made. - Jeg liker bare å gjøre folk glade, er de glade så er jeg glad, 

jeg vet ikke hvorfor, men det er alt jeg vil.

De neste dagene tilbringer vi mye tid sammen, han er fascinerende med sin 

sterke livsfilosofi om takknemlighet og himmelen som beskytter. Han er mager 

og fryser lett når vi snorkler, når jeg spanderer lunsj eller middag spiser han 

glupsk og jeg mistenker at det ikke er hver dag den magen mettes.  

Etter hvert får jeg han til å fortelle sin historie, historien om en familie på seks 

som bodde på en øy med store konflikter mellom muslimer og hinduer, 

deres hus ble brent og de selv truet på livet, over en måned i flyktningleir 

med nudler som eneste måltid hver dag, usikker på 

fremtiden. Gråtende og fortvilte foreldre tvunget til å flytte tilbake til fastlandet 

uten noen eiendeler av verdi og ingen jobb. Et bekymret barn som gikk til skolen 

hver dag og gråt mens han så de andre spise. Historien til Made er sterk og står i 

kontrast til hans positive livsfilosofi om at man skal være glad så lenge havet er 

der og at himmelen alltid har stjerner, selv om de ikke er synlig akkurat for øyeblikket.

Rakryggede kvinner bærer meterhøye oppsatser av frukt og blomster på hode, 

mennene røyker, flørter og gambler utenfor tempelet. Det er siste kveld i Amed 

før jeg skal tilbake til Ubud og Made har tatt meg med til den store seremonien 

de feirer disse dagene. – Du må jo be, sier han alvorlig og ser meg i øynene. 

Det må jeg. Men når jeg sitter der på kne i lånt sarong og velsignet med hellig vann 
kommer tankene om hva i all verden skal jeg be om? 
At jeg skal skrive ferdig boken min, at den skal bli publisert, at den skal bli en suksess? 
Alt virker så meningsløst og det eneste jeg kan og vil gjøre er å be for Made og hans 
familie. Det stikker i brystet og tårene presser på, jeg legger til en takk i min bønn 

for at jeg har fått denne muligheten til å åpne hjertet og kjenne 

medfølelsens velsignede kraft.

Senere på kvelden forteller Made at han er bekymret for moren, hun ville ikke 

delta på kveldens seremoni fordi hun ikke følte seg bra, hun ville ikke 

fortelle hvorfor. Han er fortvilet, noe må være alvorlig galt når moren ikke 

vil komme, for religionen, bønnene og ofringen er det viktigste de har, 

men han vet at foreldrene ikke vil dele bekymringer med ham.

Morgenen etter kommer en smilende Made til mitt hotell for å ta farvel, han 

kommer tidlig så vi har god tid til å prate.  Jeg spør om han har snakket med 

sine foreldre og ser smilet blekne, ja, men han vil ikke fortelle. Jeg ber og 

overtaler, sier at det alltid er godt å lette hjertet, men det er ikke hans filosofi 

å fokusere på problemene og i alle fall ikke dele de med andre. Etter hvert 

forteller han motvillig: faren var en gang nødt til å låne penger sånn at han kunne 

skaffe en enkel fiskebåt, for på den måten forsøke å skaffe familien mat og 

eventuelt en liten inntekt. Nå hadde mannen som lånte de pengene krevd at 

de måtte betale tilbake alt med en gang. Over 1000,- kr er en enorm sum for 

de som ikke har noe og i et land der månedslønnen kanskje er på 100-150 kr

(sett at du er av de heldige som har jobb da) Men hvor skulle de få penger fra? 

Made er fortvilet for at de ikke har fortalt han dette før, han kunne jobbet hardere, 
forsøkt å tjene mer, nå var det liten tid, høysesongen er over, lite turister betyr 

null inntekt.  Mange rare tanker farer gjennom hodet mitt, når du reiser i et land 

der alt er billig er det utrolig hvor fort du tilvenner deg denne regnemåten, 

hvor mye er dette for meg, et dags budsjett, to kanskje? Jeg hadde jo strengt 

tatt brukt opp pengen på kurset jeg droppet i siste liten. 

Det går et øyeblikk eller to før jeg innser at det i det store bildet ikke er mye 

penger for meg. 

(Jeg kan for eksempel bare droppe den ubetydelige frisør timen jeg har bestilt 

når jeg kommer hjem).  Det finnes ingen muligheter å ta ut penger i Amed og 

jeg skal reise derfra innen en time, så jeg samler sammen det jeg har av kontanter, 

og spør om jeg kan få gi de til ham. Han blir nesten blek og sier at han føler seg 

dårlig ved å ta imot, angrer på at han fortalte meg det. Jeg sier jeg forstår følelsen, 

men minner om hans egen livsfilosofi om at det som gjør han glad er å hjelpe andre. 

Han ber meg sette meg på fanget sitt og holder meg hardt, lenge og stille. 

Det stikker i brystet igjen, og jeg kjenner en varm strøm av takknemlighet for at 

jeg selv fikk anledning til å oppfylle litt av mine egne bønner for Made og 

hans familie.

Tilbake i Ubud.

Om alle mine krumspring, helomvendinger og tilsynelatende tilfeldige møter har 

vært tegn på veien mot et mål, er jeg i havn nå. Jeg vet det allerede i det 

yogatimen begynner; målet har vært Uma Inder, yoga instruktør og ayurvedisk 

terapeut. En kvinne av Indisk opprinnelse, vokst opp i Afrika og England. 

Hun er liten og spe bygd, skulle jeg gjettet ut fra utseende ville jeg tippe at hun

var rundt 26 år, hun er 43. Muligens en av fordelene med å leve et liv i balanse. 

Timene til Uma er ulikt alt jeg har prøvd av yoga tidligere. Klassene som varer 

i en time og 45 minutter er intens tilstedeværelse og ren revitalisering, rolige, 

men intense asanas (fysiske stillinger), chanting og bønn. 

Uma er ”the real deal”, full pakke, og kroppen min gjenkjenner det umiddelbart.

-Jeg vet jo at Norge er et av de landene i verden som har kommet lengst når det 

gjelder likestilling, og det høres jo fantastisk ut, men hvordan gjør dere det? 

Jeg mener hvordan kombinerer dere det med å være kvinner, med det feminine, 

med omsorgen og syklusene? Det er Uma som snakker engasjert og undrende, 

jeg har en privat konsultasjon med henne og forteller om årevis med søvnproblemer 

og til tider manglende energi. Uma er Ayurvedisk terapeut og har et menneskelig og universelt helhetsbilde i sin rådgivning. Hun er en kvinne som lever etter naturens 

rytme og månens faser, og som på ingen måte undervurderer våre omgivelsers sterke påvirkning på oss. Alt fra menneskene i våre omgivelser, kosthold og farger til 

naturens faser er inkludert.

 – Det er slutt nå på at du skal bruke sort og grått, det funker ikke for deg. Og du må 

nok myke opp interiøret ditt også, det består av enkle, rene linjer og i hovedsak 

hvitt og grått, ikke sant?

Hva er det med den kvinnen, ser hun rett igjennom meg?

 – Jeg tenker rosa er en bra farge for deg, mykt og feminint. Og blomster, 

mye blomster. Mannen min sier at norske kvinner ikke bruker rosa, 

hvorfor gjør dere ikke det? 

Uma er gift med en norsk yogi og hun kjenner sterkt slektskap til Norge. Deres 

felles sønn er firespråklig alt i en alder av fire år, og norsk er et av språkene han 

behersker godt og som Uma merket at han reagerte på alt når han lå i magen hennes.

Uma treffer en nerve hos meg, jeg har lenge fått vondt i magen av likestillingsdebatter 

og diskusjoner rundt delt fødselspermisjon, den menneskelige, følelsesmessige faktoren 

blir sjelden nevnt. Det naturlige faktum at kvinner og menn er forskjellige og har ulike behov og lengsler er et ikke-tema. Harriet påpekte en gang jeg omtalte noe som umenneskelig at det er nettopp menneskelig det er, for mennesket er ikke naturlig lenger.  

      

Menneskene.

Tamika legger seg engasjert over cafebordet og snakker om at det er naturlig å 

stikke en finger i munnen så hvorfor ikke inn i andre kroppsåpninger? Den 33 år 

gamle Estlandske kvinnen har vært på reise i snart to år og samlet kunnskap om 

tantra og seksuell frigjøring. Hennes oppriktige engasjement er så smittende og inspirerende at jeg nå bare vifter bort den litt for kjekke amerikaneren som 

forstyrret hele min oppmerksomhet i yoga timen tidligere på dagen.

 Selv om denne reisen rent fysisk har brakt meg til andre siden av jorden, er det 

som vanlig menneskene jeg har møtt som har gjort sterkest inntrykk. Åpenheten 

og varmen har tatt meg fullstendig. 

Det er den nederlandske familien med pensjonerte foreldre og en sønn på 35 

som i løpet av en halvtime ved samme lunsjbord nærmest har adoptert meg 

og invitert meg til å bo på deres residens på ubestemt tid. 

Når jeg reiser meg for å betale regningen er det bare for å oppdage at den 

allerede er betalt og jeg står uten mulighet til å takke. 

Det er den usedvanlig vakre Shanta på 56 som har reist fra en syk mor, barn og 

barnebarn i Australia fordi hun trengte en pause. Planen var at hun skulle bli på Bali 

i en måned, nå har det gått to og hun vurdere om hun skal bli videre eller kanskje 

prøve å ta seg et år fri fra jobb og reise til India for å videreutvikle sin yogapraksis. 

Aldri har jeg sett en 56 åring med sterkere kraft og utstråling.                                        

Listen er lang, menneskene jeg møter på Bali er alle på reise, sin egen, indre reise 

og de deler villig, er åpne og lyttende. De har gnist og engasjement og det er ikke 

til å unngå at jeg tenker at det er en kontrast til de vinterbleke ansiktene hjemme, 

og jeg lurer på om jeg vil se de med andre øyne denne vinteren. 

Om jeg var bekymret for hva folk hjemme ville si til min helomvending angående 
utdannelse og pengeforbruk får jeg et enstemmig kor av støtte her. Uansett hvem 

jeg forteller min historie til møtes jeg med et stort ”Wow, gratulerer og lykke til”.  

Som vanlig har ikke reisen handlet om den fysiske forflytningen i seg selv, men om 

effekten de fysiske endringene har hatt på mitt indre. Hva møtene og opplevelsene 

har ommøblert der inne aner jeg bare konturene av, men saferne synes ikke fult så 

geniale lenger, selv om jeg vet at også de lever livet sitt akkurat sånn det er rett 

for dem.