Hjørnesteiner og hverdagsengler

Det er sånn med hjørnesteiner at de ikke alltid er like lett å få øye på. 

De er plassert nederst og, naturlig nok, i et hjørne under en mur av andre steiner. Hjørnesteinen kan være tilsynelatende usynlig i mengden, helt til den blir dradd 

ut av konstruksjonen og blir borte, da først forstår vi at den har vært en 

hjørnestein og hva det vil si å miste en. 

Litt sånn opplevde jeg det da min morfar døde, følelsene som kom veltende i meg 

sa meg at han hadde vært en hjørnestein jeg ikke var klar over. 

Han var den som hadde støttet flere av de andre viktige steinene 

i min livsmur, blant annet mormor. Hun som ordnet med lørdagsgodt og 

søndagsmiddager, hun som la meg trygt og godt til sengs etter å ha servert 

skive med skinke og melk med o’boy. Hun som hørte meg lese og så meg vokse, 

det var lett å se henne som en nøkkelperson, for det var hun. Men morfar, 

han var mer stille, han gikk fra middagsbordet før desserten var servert og satt 

stille i stolen sin og røykte, han var i naustet ved sjøen eller på havet og fisket, 

men han var der i stille tilstedeværelse. 

Og han serverte mormor kaffe på sengen hver eneste morgen han var hjemme.  

Handling sier alltid mer enn ord.

Så var det ikke mormor eller morfar, men begge to, eller rettere sagt det som 

var i mellom dem; et rom fylt med godhet, raushet og samhold som skapte en 

behagelig atmosfære. Uten at intellektet hadde noen som helst mulighet til å 

gjenkjenne hva det var som gjorde det så godt å være hos dem, snuste jeg som 

barn inn alt det gode med vid åpne sanser. Jeg kjente igjen det som gjør livet 

rikt og meningsfylt; kjærligheten, den oppriktige ubetingede rause. Den som 

rammer langt utover de to som deler den, og som er fritt for alle i nærheten å 

nyte godt av. Den gode vibrasjonen elskende mennesker omgir seg med lager 

grobunn for fine møter og mennesker i vekst.

Å tro at livet er matematikk er galskap. Vi erfarer det allerede som barn, at en 

pluss en er så mye mer enn to, at verden utvides til uendelige dimensjoner når 

vi har noen å leke med. Legger du sammen fargene rød og gul får du ikke bare 

to farger, men et hundretalls nyanser av oransje. Sånn er det med oss mennesker 

også, vi blir mer når vi er sammen og når vi deler, enten det er sårt eller søtt. 

Vi trenger hverandre og vi trenger å omgås i godhet, for vi er så fint sammenvevd 

at det strengt tatt ikke finnes noe skille. Energien vår har en radius langt utover 

vår fatteevne. Vi påvirker og påvirkes, men vet lite over hvilken effekt vi har 

på menneskene vi møter. 

Noen situasjoner eller mennesker kan ”stjele” vår energi og vi kan føle oss helt 

drenert etter en kort tid sammen med dem. Andre inspirerer og løfter og gir oss 

en positiv energi vi kan flyte på lenge etter at møtet er over. 

Det gjelder å velge med omhug, for alt vi tar inn påvirker hvordan vi har det, 

noe som igjen påvirker hva vi gir videre. Jo nærmere menneskene er oss i vår 

hverdag, dess viktigere er det å sørge for at de har det godt. Det returneres 

med renters renter og lik evolusjonen som aldri kan nå sitt endelikt kan vår 

kjærlighet vokse inn i det uendelige.

Givergleden er medfødt, du ser den i ansiktet til enhver fireåring som har 

plukket løvetann til mor. Vi har en grunnlegende menneskelig lengsel etter å 

være til for noen, å kjenne oss viktige i andres liv. Og det er jo en vakker ting, 

men det kan også innebære at vi går i fellen og er hjelpsom for vår egen lengsels 

skyld. Du kjenner kanskje til den litt for hjelpsomme, hun som gjerne graver i 

dine bed eller rydder i dine skap og blir dypt fornærmet for at du ikke setter 

pris på det, hun ville jo bare hjelpe. 

Å ha en god intensjon med en handling er ikke det samme som å oppnå god effekt, 

så det kan være lurt å sjekke mottagerviljen til den du vil gi en håndsrekning, 

for intensjon og effekt kan være lysår fra hverandre.

I det vi åpner opp vår raushet for andre, åpner vi den også opp for oss selv. 

Vi trenger ikke være hverken rik eller klok for å ha noe å gi, vi kommer langt med vennlighet og varme smil. Kanskje handler det ikke så mye om å gi heller, men mer 

om å være. Å være et medmenneske. Noe av det beste et menneske kan få, er et 

lyttende vitne og et aksepterende rom. Jeg er så heldig å ha noen sånne rom der 

tanker, frustrasjoner, gleder og sorger kan slippes ut og flyte fritt. Mennesker som 

lytter uten fordømmelse, men med kjærlighet og åpenhet helt uten å ville gi meg 

svar, eller fikse ting for meg. Svært mange av mine innbilte problem løser seg jo selv, 

bare jeg får satt ord på dem, de er som små troll i mitt eget indre som sprekker i 

det de slippes ut i dagslys.

Noen ganger kan ord være forløsende, andre ganger må det handling til for å gi 

ordene mening, å elske er et verb, en handling. Vi kan velge våre handlinger, 

men ikke effekten av dem. Det er kanskje de enkle gestene vi ikke tenker over 

som har størst effekt, de små tingene som har stor betydning. 

En kunstner fortalte meg en gang at han hadde lest en solskinnshistorie i avisen 

om en tidligere kriminell som hadde funnet ny livsglede igjennom malingen, 

og at han takket nettopp denne kunstneren for det. 

Kunstneren forstod ingenting, før han erindret et besøk fra fengselet noen år tidligere 

og at han da hadde gitt fra seg noen malesaker han ikke lenger brukte. 

Uten at det var hans intensjon, hadde han blitt hverdagsengel for et menneske som 

trengte nettopp det. Intuisjon trumfer alltid intensjon, og det er når handlingene 

våre er spontane at de oftest har en velsignende effekt, som om de er styrt av 

noe langt utenfor vår forståelse.

Noen mennesker sliter seg helt ut på det å gi, på å være vennlig og stille opp. 

Men vennlighet er noe annet enn å si ja til alt og alle, for strengt tatt er det ikke 

en særlig ærlig måte å leve på. Ærlighet, eller sannhet, er alltid bedre enn 

misforstått vennlighet, selv om den innebærer et beklagelig nei. Dersom det er 

sant at en av våre medfødte gleder er gleden over å gi, så trenger vi jo også 

mottagere, ellers får jo ikke givergleden jordsmonn å vokse i. Å la mennesker 

hjelpe til er det samme som å si at de er verdifulle, at vi trenger de. 

Det er en kunst å være raus nok til å ta imot, men også til å se gaven det er å få gi. 

Når andre mennesker lider og vi kan hjelpe, får vi en gylden mulighet til å oppfylle 

en av våre dypeste lengsler, til å åpne hjertene våre og kjenne medfølelsens 

rørende kraft. Fordi vi får det vi gir, kan det å gi i ren medfølelse få oss til å 

oppleve det vi kanskje lengter mest etter selv, kjærlighet.

Kahlil Gibran skriver i den kjente boken Profeten:

”Og hvilken fortjeneste kan være større enn den som ligger i motet og tilliten, nei, barmhjertigheten, ved å ta imot? Og du som tar imot - og dere tar imot sammen - 

ta ikke på deg noen byrde av takknemlighet, for da legger du et åk på deg selv og 

på han som gir.”

Det er befriende å vite at jeg er like viktig både som mottager og giver, at alt 

har en balanse og at alle jeg møter er del av dansen. Det er spennende å tenke 

på at vi henger sammen, at vi uten engang å være klar over det kan ha livsviktig 

betydning for hverandre. På samme måte som min morfar var uvitende om at 

han var en hjørnestein i mitt liv, var kunstneren uvitende om at han hadde vært 

en hverdagsengel for et fengslet menneske. 

Det gjelder å være tillitsfull og la styrende tanker fare og den intuitive handlingen 

råde, for når alt kommer til alt er vi kanskje bare marionetter i universets lunefulle 

dans, der premiepokalen er lagd av gleden det er å være fler.