22. Juli 2011

Uvitende om hva som skal komme har vi allerede tent lys og delt ut roser. 

På lappen hvor jeg skal skrive hva jeg tar med meg videre fra de fire siste 

ukenes kurs skriver jeg: under overflaten er vi alle så mye likere enn vi tror. 

En hel måned med Yoga har revet ned illusjoner og fått frem sannheter, 

de intense ukene har gitt sprekker i fasadene og vi har delt frykt, frustrasjon, 

usikkerhet, smil, tårer, latter og en god porsjon klemmer. 13 nyutdannede 

yoga spirer og en sliten lærer sitter på gulvet i et yogastudio litt nedenfor Majorstuen, 
vi lukker øynene og går inn i stillheten sammen.

Så kommer drønnet. 

Det både høres og kjennes.

Vi forstår ikke umiddelbart hva som har skjedd, bare ler litt over sammenfallent av 
stillheten og smellet, og vi fortsetter seansen. Om litt begynner telefonene å pipe, meldinger renner inn. Bekymringsmeldinger. Kjærlighetsmeldinger. 

Ute i Bogstadveien er stemningen urolig, man ser det på menneskenes rytme 

og tempo. Sirener uler fra alle kanter, ambulanser, brannbiler, militære. 

Sakte går det opp for meg at noen har forsøk å skade hjertet av landet mitt, 

men parallelt med at en iskald uro brer seg oppstår det en tanke om at noe godt 
skal komme ut av dette også. Livet har jo en underlig måte å organisere seg på.

I løpet av kvelden og den påfølgende natten kommer det nye skrekkbilder og historier. 

Ondskapens omfang får nye dimensjoner, angstklemmen trykker i brystet. 

Var følelsen av at noe godt kunne oppstå av dette bare et halmstrå sinnet maktesløst prøvde å klamre seg til?

Men lysene var allerede tent, rosene delt ut. 

De første ordene fra den svette overleppen til en leder, og et menneske under umenneskelig press, handlet om mer medmenneskelighet og mer demokrati. 

De direkte berørte, som hadde fått all mulig forståelse om de uttrykte både 

bitterhet og hat, sto fjellstøtt i hva de ville fokusere på. Deres verdier var 

urokkelige på en måte som gjorde det umulig 

for oss andre å gjøre noe annet enn å følge opp med håp, vilje og varme.

Innholdet er alltid viktigere enn rammen, det være seg i et hjem, et menneske 
eller et land. Like lite som et hjem handler om designet på innredningen, kan et land defineres eller måles ut fra flateinnhold eller bruttonasjonalprodukt.

Det må måles i kulturen, i menneskelige kvaliteter, verdier og holdninger,

som igjen må uttrykkes igjennom handling.

Uansett hvor billedskjønn ramme landet Norge besitter må jeg innrømme

at jeg ikke alltid har vært like begeistret for innholdet. Det som 

har vært mellom oss menneskene, eller rettere sagt det som har vært

fraværende, har til tider bekymret meg. Det har uroet meg at partier som profitterer
på fremmedfrykt og en manglende fellesskapstanke har vokst seg store. 
Vel vitende om at vi mennesker alltid er mest og har det best når vi er sammen, 
når vi deler, har jeg blitt urolig av å se at vi ble mer opptatt av oss selv som 
enkeltindivid enn av fellesskapet og hverandre. Jeg har fryktet at vår materielle 
rikdom har forblindet oss fra nestekjærlighet og gjort oss grådige og fryktsomme, 
mer opptatt av å forsvare 

alt vi ”eier” enn å dele, og at det i neste omgang vil skape større skille mellom oss 

og gjøre oss triste.

Jeg tok feil, og jeg aldri vært mer glad for å bli motbevist. Jeg visste ikke at dette 

bodde i oss, denne overveldende varmen, omsorgen og engasjementet for det vi 

tror på, viljen til å bevare åpenhet og demokrati, til å stå sammen. Denne felles 

kraften som ikke all verdens galskap og frykt kan beseire. Det som har skjedd mellom menneskene i Norge de siste ukene er stort og vakkert, vi har født et felles barn 

og jeg kaller det Kjærlighet. Barnet kan krysse all verden grenser uten pass og personnummer. Selvsagt har det nådd langt utover de illusoriske landegrensene, like selvsagt har det returnert til oss med forsterket kraft. Slik er kjærlighetens natur, 
den vokser når den deles.

Det har overrasket, gledet og rørt, gitt håp, tro, innsikt og utsikt. Midt i dette får 

jeg en sms fra en venninne et annet sted i landet, med spørsmål om hvordan jeg 

har det. Hun er ikke rystet skriver hun, og virker ganske upåvirket av terroren. 

Jeg blir sint, forteller henne at jeg er rystet over at ikke hun er rystet. 
Hun blir lei seg, kjenner seg avvist. 
Jeg må gå i meg selv, hvorfor opprørte hennes reaksjon meg sånn? 

Jeg finner det samme svaret som alltid: bak sinnet ligger det frykt. Min frykt er 
at vi skal miste dette nye og skjøre, samholdet og varmen, det at vi bryr oss så inderlig. 

Følelsen av å holde et nyfødt barn i armene er stor og skummelt, godt og vondt 

på en gang. For det nyfødte er skjørt og den som holder det i armene sårbar. 

Nyoppdaget kjærlighet gir grobunn for frykten for å miste. I skyggen av den frykten 

holdt jeg selv på å glemme hva det var jeg ville kjempe for: medmenneskeligheten 

og respekten for at andre både tenker og føler annerledes enn meg. Jeg holdt på å 

kvele noe av det fineste ved et vennskap; takhøyden for ulike meninger.

Når andakten over dette nyfødte fellesskapet går over i frykt, minne jeg meg selv på tårene jeg felte da mitt eget barn kom til verden. Så vakker at det gjorde vondt i 

hjertet å tenke på at han ikke skulle være som han var for alltid. At han skulle endre 

form, vokse seg ut av noe som allerede var perfekt. Jeg var uten evne til å forestille

 meg at dette store som hadde råket meg i følelser kunne bli større. Likevel skjedde 

det underet at dette barnet, og følelsene mine for det, vokste hver eneste dag. 

Det vokste ut av en høyde og inn i en frodig hage, langt utover min forestillingsevne. 

Så når frykten for at dette nyfødt mellom oss ikke skal klare seg trer frem, velger 

jeg å holde dette bildet klart for meg.

Like lite som vi kan få ugjerningen ugjort, kan vi gå tilbake til det som var før. 

Vi har dette felles barnet nå, et felles ansvar og en felles interesse av å pleie det, 

årvåkent og omsorgsfullt. Varmen vi har delt de siste ukene oppstod spontant og 

instinktivt, det tar jeg som et tegn på at det kommer fra vår dypeste natur. 

Tanken om at vi alle er så mye mer like enn vi tror er styrket, bekreftet. 

For lysene var allerede tent, rosene delt ut.